#du kan reise så langt du vil

[fincalinde]

“don’t get me started on the xiyao ones” but what if i really want your annotated xiyao playlist, what then 🥺

Well indeed, what then?

OK, I'm not going to go crazy here but I will give a PHILDEL Xiyao playlist breakdown and I've added a couple of non-PHILDEL bonus songs at the bottom just for u

PHILDEL Xiyao playlist

Beside You

In my house on the hill There is room for you still When there's nothing but dark and sound I will be beside you When there's nothing but the long way round I will be beside you

This is a depressing postcanon one to me, mostly a lament.

Afraid of the Dark

Holding you close feels like a cut throat Losing blood, the weakness of falling in love

Literally named my gigantic fix-it after this one. It's really a fairly generic song about love making you vulnerable, and I don't know that it sums up canon Xiyao as much as it does the angle I was trying to work with weakness i.e. choosing my divergence point so that events progress in such a way that JGY does need to consider the ways in which loving LXC is a vulnerability.

Dare

When my home is defenceless The omens relentless, the Trojan Horse Keeps its course Your kindness preserves me Oh, unearthly through this maze You are my only grace

Absolutely a Temple song to me, almost them talking to each other and saying nearly the same things. That Trojan Horse (NHS) is going to destroy them both, after all.

Funeral Bell

Oh mother, I’m scared to die Where, where do my good deeds lie? Oh father, I’m scared to live Takes more than I’ve got to give

Still postcanon LXC to me, depressing!

Comfort Me

‘Cause I swear when you get there you’ll belong Sending up a flare to guide you on Siphoning the best times that we’ve known And spiralling their outlines in the snow

Early years Xiyao during the war, of course. Thrown together by chance and understanding and encouraging and respecting each other perfectly. Will you comfort me like someone you've chosen?

Oh Love

Oh love, believe me Nothing ever comes to us easy The river's never run up to meet me Gotta find your own way down And in this cruel storm Love you got my back like a foghorn Anything I lack can be reborn Anytime you come around But where do you turn to Wandering the streets that have spurned you Love, it's just that nobody's earned you But I will never let you down

I love this one as an uplifting Xiyao song and there's a reason I stole a line from it to title the final chapter of weakness. I just love this way of expressing it—love, it's just that nobody's earned you. Because it's true, and it's not just that they deserve each other in their lives but also that they've earned each other.

A Great Wave

The moon is shifting its shape I am under a great wave All the sea bearing down on me This is where I would stay to breathe But your love took me out of the water

Enough said? Both live lives under immense pressure and have learned to live that way, but they can breathe more freely together.

Floods

Through the years we've travelled you and me Through the seasons solar systems I've never kept such faithful company I always knew you'd go the distance

Faith in each other, and being there for each other! I imagine this as being LXC's perspective because he's the one who steadfastly and respectfully supports JGY in his goal of being recognised by his father.

Glorious

There's a place I go A place I always stand alone And need no witness to my throne Here I say my piece And have no need to be believed The bridge I built will carry me Beyond the creatures of your sea

Here I win my day I make my kill upon the grave And need no hero to be saved Here the light still shines Despite the odds and all the time Despite the gods and their design

As I said in my other post, this is pure JGY. DESPITE THE GODS AND THEIR DESIGN

Special bonus non-PHILDEL just for u

Ava Max - Rumors

Let them talk, let them all speculate Let's get out of here, it's getting late, it's getting late They'll be jealous for sure when they see that I'm yours I like the wild side, I'm not afraid

I'm not afraid So who's gonna love you if it ain't me, baby? Who's gonna touch you if it ain't me, baby?

The during canon internal LXC monologue one. Pls imagine this playing over the teacups scene.

Digital Daggers - Still Here

Musing through memories Losing my grip in the gray Numbing the senses I feel you slipping away Fighting to hold on Clinging to just one more day Love turns to ashes With all that I wish I could say I'd die to be where you are I tried to be where you are

The depressing postcanon LXC one.

Eva Weel Skram - Bror

Bror Ingen veit Meir enn deg om frykt og håp og einsomheit Bror Sjå på meg Det finns ingen enkle svar for ein som deg

Brother No one knows More than you about fear and hope and loneliness Brother Look at me There are no simple answers for someone like you

The fix-it AU where they get to talk it out one.

Delara - Nå er det oss

Du har sett meg sånn jeg er Du tar meg for den jeg er Så takknemlig for at du er her

You have seen me as I am You take me for what I am So thankful that you're here

The generic one for fixes where they get to be together.

#ask #thatswhatsushesaid #embarrassing bonus admission is that i associate aurora's stjernestøv with them based on nothing but vibes #i didn't even watch the julekalender #du kan reise så langt du vil #du kan velge en egen vei

[havnblog]

Min ergonomi-reise: Del 1

Prolog, og det første skrittet

Link to English version

Jeg har vært en himla nørd, i hele mitt 34-år-lange liv. Så selvfølgelig har jeg brukt en del tid foran en datamaskin av noe slag, og med et tastatur. Heldigvis har jeg aldri kjent noe ubehag knytta til dette. 1

Jeg vet ikke om det er på grunn av alderen min, eller bare det faktum at jeg har brukt enda mer tid med henda på tastatur i det siste, men nå har jeg ganske vondt i henda. Særlig venstrehånda er ugrei - men heldigvis kjenner jeg ikke noe noe annet sted, som skuldre og albuer.

Likevel har jeg lyst til å være (nesten) i forkant, og gjøre noe med saken.

Litt om min nåværende situasjon

De siste åra, har jeg stort sett jobba på et lite hjemmekontor. Det har vært OK, men ikke noe mer. Men for et par uker sida, fikk jeg endelig mitt første eksterne kontor - som jeg har helt for meg selv. Dette har gjort situasjonen bedre, men jeg har vært litt dum og jobba litt for mye på kjøkkenbordet og rett på laptopen…

Her er et bilde fra det nye kontoret:

Ikke synlig i bildet, er en Herman Miller Aeron-stol, fotskammel, og en ståmatte.

Positive ting med oppsettet mitt

Hev/senk-pult gjør det lett å få riktig 90° albuevinkel.

Jeg kan også veksle mellom å sitte og å stå.

Siden tastaturet mitt ikke er så bredt som de som har numpad på høyresida, strekker jeg ikke ut hånda for langt for å nå styreflata.

Håndleddshvilerene er høye nok til at jeg ikke må vippe hendene opp (eller ned).

Skjermen kan både vippes og høydejusteres.

Men det er svakheter ved mitt kjære custom tastatur…

Laneware Macro-1 og LW-67. Boba U4-brytere.

Jeg og noen venner kjøpte custom-tastatur omtrent samtidig. De kjøpte splitt-tastatur, som dette:

Jeg syntes de var kule, men jeg ønsker et tastatur som også andre kunne bruke. I tillegg hadde jeg aldri kjent noe ubehag, så syntes ikke det virka verdt det å gå for et slik tastatur.

Men det er (særlig) fire problemer med vanlige tastatur

Når du har pekefingrene på  f  og  j , så er henda egenltig for smale. I stedet for å være i skulderbredde, må du trykke dem innover.

Siden tastaturet er helt flatt, så peker håndflata rett opp mot taket. For å få denne posisjonen må man vri håndleddene litt, og dette er ikke optimalt.

De sterkeste fingrene dine (tomlene) er nesten arbeidsløse. Og siden mellomromstasten er så stor, må du strekke dem for å nå tastene ved siden av.

Tastekolonnene er forskjøvet, som (sammen med QWERTY) heller ikke er optimalt.

De fleste splitt-tastatur løser alle disse problemene(til en viss grad).** 

Du kan ha henda langt når ifra hverandre, tastaturet kan vippes til sidene, det er flere tommelknapper, og tastekolonnene er rette.

Men jeg vil prøve å unngå nytt tastatur, hvis jeg ikke må

De er dyre, og jeg har brukt mye tid og penger på tastaturene jeg har nå (og jeg digger dem!). Så Del 1 av denne reisa er ting jeg kan gjøre som ikke er å kjøpe nytt tastatur.

Jeg spurte splitt-vennene mine, og de hadde faktisk noen råd som ikke var «Kjøp splitt-tastatur!». Så noen av disse idéene er deres.

1) Sett bein på styreflata, så jeg kan vippe den

Selv om det er venstrehånda som gjør mest vondt, kan jeg jo være litt grei med høyrehånda også. Jeg kan ikke vippe tastaturet mitt sidelengs - men jeg kan gjøre det med styreflata!

2) Være mer bevisst på hvordan jeg bruker tastaturene mine

Jeg har merka at det hjelper en del å bare tenke litt mer over hvordan jeg gjør ulike handlinger, holder hendene mine, osv. Nå roterer jeg hendene mine i en mer komfortabel situasjon mens jeg skriver, og jeg trykker på modifikator-knapper på en bedre måte. For eksempel, så har jeg starta å trykke Option + Command med bare venstre tommel.

Men jeg kan øppe dette med neste steg:

3) Programmere home row modifiers

Hvor ofte holder du nede bokstaver for å skrive mange av dem? 2 Det er jo nesten bare modifikasjonsknappene man holder inne. Så noen har tatt det geniale skrittet og modda hjemmeraden ( A S D F — J K L Ø ) til å være modifikasjonsknapper når man holder dem inne!

Bilde fra lenka over.

Så, for eksempel, kan du sette at  f  og  j  blir Command hvis du holder dem inne.

Så hvis du vil trykke cmd + c, kan du holde inne  f  og så klikke  c .

Hvis du vil trykke cmd + f, kan du holde inne  j  og klikke  f .

4) Gjøre spesifikke øvelser

Det finnes øvelser som er designa for å hjelpe med utfordringene jeg har starta å få 3 Men jeg bør også vurdere den siste idéen:

Få Et Liv™

Det er mange ting jeg liker (og må) gjøre, som ikke er å dunke på et tastatur. Jeg bør prioritere å gjøre mer av de tinga. Og nå som jeg har klart å få opp versjon 1.0 av denne nettsida, vil det bli litt lettere!

Vi får se om jeg må ut på en Del 2 av denne reisa. Og en kompis har tilbudt seg at jeg kan teste hans ZSA Moonlander litt!

ZSA lager også Voyager, som ser bra ut.

Men akkurat nå, er det en versjon av Lily58 (bildet over) eller Boardsource Lulu som frister mest. Jeg liker at de er små, samtidig som de har litt flere tommelknapper. Jeg liker også at de kan lages med volumknott, og at de er litt mer DIY!

Har du noen flere råd? Kommenter gjerne her (må legge inn lenke) eller send en mail!

Dette er dét som kalles et frampek. ↩︎

Zzzzzzzzz ↩︎

Ikke at jeg har funnet dem enda! ↩︎

[smykkeskrintre]

Reisesmykkeskrin - gaveideer til eksamen

smykkeskrin barn

Konfirmasjonen er et minneverdig øyeblikk i livene til unge kvinner og menn, og en slik anledning krever gaver som også vil bli husket og verdsatt i lang tid. Hvis du ennå ikke har valgt en gave til favorittstudenten din, bør du vurdere å kjøpe et reisesmykkeskrin.

gullarmbånd

Reisesmykkeskrin og etuier gir oppbevaring og beskyttelse for smykker og tilbehør mens du reiser, enten det er for forretninger eller fornøyelser, og vil garantert bli verdsatt av gavemottakeren.

For å hjelpe deg med å komme i gang med å velge smykkeskrinet som passer akkurat for kandidaten din, la oss ta en titt på noen av de mest populære stilene i dette feltet.

Reed og Barton lager en svart reisesmykkeskrin med praktisk bærehåndtak. Esken er vakkert laget med svart kunstskinn aksentert med hevet sømdesign på stroppens lukking og håndtak.

Etuiet åpnes for å avsløre to side ved side skuffer, et ekstra skjult sammenleggbart brett som kan brukes som et reisestykke og romslige brønner. Lokket inkluderer et skinninnrammet speil og anhengskroker med veske, og esken har plass til ringer, øredobber, anheng og større deler. Priset til $80, men tilgjengelig på salg for $59,95, er det en eksepsjonell verdi og garantert å bli verdsatt av en heldig utdannet.

Hvis kandidaten din er en mann, bør du ta en titt på tilbehørsboksen for lær produsert av Budd Leather. Denne herreboksen inneholder ringer, mansjettknapper, nagler og til og med et armbåndsur eller lommeur. Den kjekke esken passer pent i en skuff og koster $60, med en salgspris på $38,95.

Du kan også velge en større smykkeskrin hvis mottakeren din har en omfattende samling som hun liker å ha med seg på reise. RaGar lager en europeisk svart skinnboks som virkelig er en smykkesamlers drøm. Den er laget av ekte skinn i en fransk kurvvevd design med aksent med glatt kant.

Denne mellomstore vesken har halskjedeholdere og rynket lomme, ringstenger, klokkeputer, glideskuffer, lås, nedfellbart smykkebrett, speil og delt smykkeoppbevaring. Hvis kandidaten din mener alvor med smykkekolleksjonen hennes, vil hun garantert bli forelsket i denne reisesmykkeskrinet. Boksen måler 9 x 6 x 6 og koster $155, med en salgspris på $129,95.

Anta at kandidaten din er en hyppig reisende og du ønsker å tilby en veldig praktisk måte for henne å bruke smykkene sine mens hun reiser, så kan den hengende smykkearrangøren og reisevesken fra Mele være en perfekt gave.

Med en praktisk krok for håndfri tilgang gir denne smykkearrangøren oppbevaring og oppbevaringsmuligheter ikke bare for smykker, men også for sminke og annet tilbehør. Med fire nivåer gir den god plass til alle hennes nødvendigheter. Med en listepris på $45 og en salgspris på $34,95, vil denne arrangøren gi verdi langt over sin beskjedne pris.

Jeg avslutter med en liten klokke og smykkeskrin. Denne skinnklokkeboksen og smykkeskrinet for menn er både kjekk og nyttig. Med oppbevaring av tilbehør og ringer, pluss en avtagbar klokkepute, gir denne lille klokkeboksen oppbevaring på farten og forsiktig oppbevaring av en verdifull klokke hjemme. Hvis kandidaten din premierer klokken sin, kan dette være det perfekte valget. Den er på $90, og du kan få den på salg for $72,95.

Dette er bare noen av reisesmykkeskrinene som er tilgjengelig for øyeblikket. Hvis du tar deg tid til å se på det komplette utvalget på nettet, vil du garantert finne en konfirmasjonsgave som vil være verdsatt i mange år fremover.

[elsykkeloslo3]

Fordelene ved å kjøpe en elektrisk sykkel

elsykkel bergen

Hvis du vurderer å kjøpe en sykkel, kan det være lurt å vurdere muligheten for å skaffe en elsykkel. Elektriske sykler er det samme som vanlige sykler bortsett fra i stedet for å drives av syklisten; den drives av en liten motor. Ifølge en Pedego elsykkelentusiast er det flere fordeler ved å eie en, inkludert å være miljøvennlig i tillegg til å være gunstig for helsen din.

elsykkel trondheim

Følelsen av å sykle, vinden som blåser gjennom håret, tråkket på føttene er noe mange liker. Men noen ganger tar det for mye energi å sykle, spesielt hvis du planlegger å dra et sted som er langt. Mange tyr til å kjøre bil, som slipper ut drivstoff, og spesielt i urbane områder; du må bekymre deg for å finne en parkeringsplass. Og selv om de forplikter seg til å sykle langt, risikerer de å bli svette og stinkende. Men med en elsykkel er ingen av disse problemene en faktor. Du kan få den samme følelsen som å sykle uten problemer.

De fleste sykler med elektrisk motor kommer med et batteri som lader på samme måte som en vanlig mobiltelefon. Dette batteriet driver den lille motoren. I gjennomsnitt koster det bare fem øre å lade hele batteriet og ladingen varer mellom 20 til 30 miles. På de fleste e-sykler kan du nå en topphastighet på 20 mph. Hvis du vanligvis bruker sykkelen til å pendle til jobb, kan du ved å bruke en elsykkel komme deg til jobb dobbelt så raskt som du normalt ville gjort (og sannsynligvis være mindre svett). Tar du bussen til jobb, med elsykkel, slipper du å vente på bussen. Og best av alt, du slipper ikke ut skadelig drivstoff i luften ved å ta buss eller bil. For ikke å nevne det faktum at å bytte ut bilen med en elsykkel for å gjøre ærend vil redusere mengden penger du bruker på bensin betraktelig. Elsykler er den beste miljøvennlige alternative reisemåten.

Mange tror at det å ha en motor på en sykkel vil ta bort de fysiske helsegevinstene som en vanlig sykkel gir, men det er ikke tilfelle. Mange elektriske sykler, inkludert Pedego elektriske sykler, kommer med pedalassistanse eller elektriske hjelpemotorer. Dette betyr at du fortsatt tråkker som du ville gjort med en vanlig sykkel, men motoren gir deg et ekstra løft for å reise raskere. Du får farten og treningen i ett. Mange synes det er morsommere å sykle på en el-sykkel enn en vanlig sykkel og bruker den derfor mer enn en gjennomsnittssykkel. Jo mer du bruker elsykkelen, jo mer mosjon får du, men bruker mindre energi enn en vanlig sykkel.

Hvis du aktivt leter etter en sykkel, er det ingen tvil om at det er en god idé å kjøpe en e-sykkel. Elektriske sykler er miljøvennlige og vil spare deg penger på gass samtidig som du får fordelen av trening.

[nordic-language-love]

Absolutely obsessed with this song rn, so I figured I’d share it with you guys. Translation by me, an intermediate Norwegian learner, so there may be a couple of mistakes. Please let me know if there are any glaring ones so I can fix them :)

Stjernestøv Stardust

Se stormen stilner nå See, the storm calms now Du reiser deg opp, min venn You get up, my friend Og du vet med ett hvor du vil gå And you know at once where you want to go Og veien er lett igjen And the way is easy again

For stjernen lyser klar For the star shines bright Hjelper deg å finne veien hjem til meg Helping you find the way home to me Stjernen lyser klar The star shines bright Hjelper deg å finne veien hjem til meg Helping you find the way home to me

Når verden er for stor When the world is too big Og stiеn er alt for bratt And the path is far too steep Kan du vende blikket mot Nord Can du turn your gaze to the north Selv i denne mørke natt Even on this dark night

Der stjernen lyser klar Where the star shines bright Hjelper deg å finne veien hjem til meg Helping you find the way home to me Der stjernen lyser klar Where the star shines bright Hjelper deg å finne veien hjem til meg Helping you find your way home to me

Du kan reise så langt du vil You can travel as far as you want Du kan velge en egen vei You can choose your own way Gjennom skog, over hav og fjell Through forest, over sea and mountain Skinner stjernen klart for deg The star shines brightly for you

Stormen stilner nå The storms quiets now Du reiser deg opp, min venn You get up, my friend Du vil alltid finne veien hjem You will always find the way home Den veien som finns i deg The way that exists inside you

#norsk #norwegian #learning norwegian #norwegian langblr #norwegian music #norsk musikk #jeg lærer meg norsk #aurora #saturday singalong #julekalender #stjernestøv

[anettetheresepettersen]

Nødvendigheten av ubehag (intervju)

Da teatersjefjobben ved Kilden Teater ble utlyst i 2018 vurderte Valborg Frøysnes først å søke seg dit som skuespiller. Men i forlengelsen av #metoo tenkte hun: ”Faen, hvorfor ikke søke selv?”

Det er øsende (nei; høljende!) regnvær i Kristiansand den dagen jeg skal møte teatersjef på Kilden teater, Valborg Frøysnes. Det har ikke regnet i så store mengder siden før koronapandemien så vidt jeg kan huske. Vi har avtalt å møtes en tidlig morgen på en kaffebar i Kristiansand, og Frøysnes rekker å spise frokost før jeg ankommer samtalen noe forsinket nedlesset i bagasje. Selv om aktiviteten på scenekunstfeltet i Kristiansand er økende, er det fortsatt en nokså oversiktlig mengde mennesker, og Frøysnes og jeg har møtt hverandre i ulike sammenhenger gjennom våren. Vi har da snakket om scenekunstens plass og rolle i en kontekst som en mellomstor by som Kristiansand, og (habilitetsnotat, habilitetsnotat!) det foreligger en vag plan om samarbeid mellom Kilden Teater og kuratorduoen theisen/pettersen (hvor jeg utgjør halvparten) om et Etegilde – et konsept hvor theisen/pettersen inviterer til samtaler om scenekunst i Kristiansand.

Kildens teatersjef Valborg Frøysnes, som er født og oppvokst i Oslo med foreldre fra Setesdal i Agder, er opprinnelig utdannet skuespiller fra Rose Bruford College i London. Etter endt utdannelse 2001, jobbet hun tre år som skuespiller i London før hun ble ansatt ved Teatret Vårt i Molde i 2004. Etter nærmere seks år der, reiste hun til Frankfurt hvor hun tok en mastergrad i teatervitenskap og dramaturgi. Hun tilbragte ett semester ved Universitetet i København før hun returnerte til Molde i 2013. Etter to år til ved Teatret Vårt flyttet hun tilbake til Oslo hvor hun frilanset som skuespiller og blant annet jobbet med scenekunstkompaniet Susie Wang. Høsten 2018 ble hun ansatt som teatersjef ved Kilden Teater i Kristiansand. I november 2018 tiltrådte hun i en 50% stilling som overlappet med daværende teatersjef Birgit Amalie Nilssen, og siden 1.januar 2020 har sjefsjobben formelt vært hennes.

Det er ikke helt uvanlig at norske teatersjefer har både praktisk og teoretisk teaterbakgrunn. Eksempelvis har påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, Kristian Seltun, hovedfag i teatervitenskap, mens Kristian Lykkeslet Strømskag ved Teatret Vårt i Molde har hovedfag i nordisk og er utdannet dramaturg. Jeg har likevel inntrykk av at de fleste teatersjefene i Norge er utøvende scenekunstnere (særlig regi og skuespill) hvor de teoretiske fagene er noe de fleste teatersjefene (og andre i feltet) har tatt i relativt ung alder. For Frøysnes var dette derimot noe hun oppsøkte etter å ha jobbet som skuespiller en del år.

Hvorfor valgte du å reise til Frankfurt for å ta en mastergrad?

– Jeg tror jeg var kommet til et punkt hvor jeg måtte videre på en eller annen måte hvis jeg skulle fortsette med teater. Jeg var nok litt desillusjonert og tenkte det måtte være noe mer. I Frankfurt ble alt det jeg hadde holdt på med i ti år satt spørsmålstegn ved – jeg gikk inn i en liten krise. Hele min idé om hva teater kan være ble utfordret og sprengt. Det var litt som å være i opposisjon til foreldre, bare at det var teatret istedenfor, litt pubertalt sent, kanskje. Men jeg liker tanken om at teater er i bevegelse, at man ikke konkluderer med at dette er teater, men i stedet jobber med hva teater kan være. Det lærte jeg i Frankfurt, og det er en fin ting, både estetisk og filosofisk, at man ikke sitter med en fasit om hva teater er.

I et intervju med Fædrelandsvennen i 2019 uttalte du at du opprinnelig hadde tenkt å søke deg til Kilden som skuespiller hvis det kom en bra sjef der, men så endte du med å søke sjefsjobben i stedet?

– Haha, ja, da jeg så at stillingen var utlyst, hadde jeg jobbet noen år som frilans, og tenkte at jeg ville søke meg dit hvis det kom noen kule folk der. Jeg synes det hadde vært fint å jobbe på institusjon igjen. Hadde det ikke vært for #metoo, så hadde jeg sannsynligvis nøyd meg med den tanken. Men etter #metoo var det lettere å gjenkjenne og identifisere ufin maktutøvelse, og jeg opplevde en enorm styrke i det. Dette fikk meg til å tenke: «faen heller, jeg søker jobben selv». Så da gjorde jeg det.

Det var altså skuespilleren i deg som først vurderte Kilden Teater som en egnet arbeidsplass. Som skuespiller, hva håpet du å finne ved Kilden Teater – hva ser du etter i et teaterhus?

– Det jeg likte med å jobbe med teaterkompaniet Susie Wang var å være en del av en gruppe som har en tydelig visjon og som jobber så kompromissløst og helhetlig. Det synes jeg er veldig tiltalende – å være med på å bygge opp noe man har tro på. Da har man på en måte en retning med det man holder på med, man er med på en reise. Det appellerte til meg, og det var det potensialet jeg så i Kilden.

Teatret Vårt i Molde er vel nokså likt størrelsesmessig som Kilden Teater, hvilke erfaringer tok du med deg derfra etter dine syv år som skuespiller, videre til Kilden?

– Masse, egentlig. Daværende teatersjef Carl Morten Amundsen var veldig ambisiøs på Teatret Vårts vegne, selv om det var et regionteater. Han var opptatt av at regionalt ikke skal bety provinsiell. Det synes jeg er en veldig riktig tankegang. Han satset også mye på nyskrevne tekster og var inspirert av tysk teater. Det har betydd enormt mye for meg – inkludert den linken til Tyskland. Men også viktigheten av å nå ut i en region hvor man ikke har teater. Det å kunne spille for folk som ikke har teatret i sin umiddelbare nærhet er en verdifull tanke og et demokratisk spørsmål. Og så lærte jeg at skuespillerne alltid er viktige, men på et lite teater er de desto viktigere.

Hva ser du etter i skuespillere?

– Det er vanskelig å sette fingeren på, men det er enormt viktig hvordan de er som mennesker. Det handler vel om det å ha en vilje og et behov for å uttrykke seg, at de vil være med på visjonen jeg har. Jeg ønsker at de opplever at vi er et lag, at de blir en ressurs. Jeg prøver etter hvert å trekke dem mer inn i andre sider av virksomheten enn bare det å stå på scenen.

Hvordan?

– Jeg vil at de skal være med å tenke hva Kilden Teater vil kommunisere, for eksempel hvordan vi skal fremstå visuelt. Det er viktig at de inngår i kunstneriske valg – som hvilke stykker og regissører vi skal invitere, blant annet. Jeg har ikke kommet helt i gang med dette, mye på grunn av korona, men det er noe jeg vil jobbe aktivt med. Men jeg har allerede involvert skuespillerne i morgenmøter med markedsavdeling og kommunikasjon, noen fra hver oppsetning er alltid med, slik at avstanden mellom de ulike avdelingene blir mindre.

Kan du si noe mer om hva som er visjonen din?

– Det blir fort et floskelspråk når man skal snakke om visjoner, men det er særlig tre elementer jeg er opptatt av. For det første hadde jeg da jeg startet et markeringsbehov for Kilden Teater: Vi må ut og markere Kilden Teater som et egenproduserende hus. Jeg vil at vi skal ha tydelige egenproduksjoner som det legges merke til med kunstnere som arbeider på et høyt kunstnerisk nivå. Gjerne kunstnere som ikke alle andre institusjoner velger. Skuespillere og regissører henger sammen, og har man høy kunstnerisk kvalitet på disse så baller det på seg. Dette handler også om helhet, at det visuelle også er en del av programmet som er teatrets identitet. For eksempel i form av plakater der jeg har ønsket å ta plakatkunsten på alvor. Det andre elementet i visjonen handler om å åpne teatret opp for nye publikumsgrupper. Det er kanskje et ønske alle teatersjefer har, men her i Kristiansand er det veldig delt, og det er fortsatt mange som tenker at Kilden ikke er for dem. Det hadde jeg lyst til å prøve å gjøre noe med, og der er jeg fortsatt litt tidlig i det arbeidet. Det tredje, og kanskje viktigste elementet handler om større mangfold. Jeg har vært opptatt av rasisme og mangfold i mange år, og det har overrasket meg hvor lett det er å havne i en hvit, mannlig, europeisk, normativ kanon når man først sitter i maktposisjon. Det er gjerne disse tekstene regissører først foreslår eller de man selv først tenker på. Det å gå utover det man har lett tilgang til eller allerede kjenner krever kontinuerlig jobb. Det har slått meg at det er det som er hardt arbeid, det krever en innsats fra de som sitter i maktposisjon, men det er det som må gjøres.

Nå er det vel halvannet år siden du begynte i jobben, først i 50% en periode, før du tiltrådte 100% i år, hvilke erfaringer har du gjort deg så langt? Er det noe som har overrasket deg positivt?

– Det som har imponert meg er hvor utrolig dyktige folk det er på alle verkstedene: kostyme, mask, rekvisitt, snekker og malersalen. Det er skikkelig dyktige håndverkere på huset, det er de som er diamanten i den store bygningen.

Hva med motsatt – er det noen utfordringer som har overrasket deg, som du ikke hadde sett for deg på forhånd?

-Det er litt tidlig å svare på, jeg har på sett og vis bare hatt én stor hovedproduksjon. Kilden er et stort hus, vi er et lite teater i det huset og jeg er ikke øverste sjef. Det å nå ut til nye publikumsgrupper er arbeidskrevende, det samme gjelder når det kommer til å finne nye historier og søke utenfor det kjente.

Hvordan jobber du med dette, helt konkret?

– Jeg har forsøkt å knytte til meg folk jeg ikke kjente fra før, som har vært i andre miljøer enn det jeg har vært i selv eller har kjennskap til. Og at de tipser meg om ting jeg kan se. Det handler om å være nysgjerrig på hva man ser utenfor den faste ruten.

Nå står vi i en krevende teatersituasjon med en korona-krise som legger strenge restriksjoner på hvordan teatrene kan produsere og driftes. Dere har allerede hatt én produksjon som er tilpasset dette, hvordan påvirker det jobben din fremover?

– Vi har kommet bakpå i planleggingen og får færre publikummere. Men jeg blir litt sta i dette. Da avgjørelsen ble tatt om at Kilden ikke skulle permittere, tenkte jeg at vi må jobbe oss gjennom det, og det er jeg veldig glad for at vi har gjort. Det var ekstremt lærerikt med Culpa-produksjonen, hvor regissør Mine Nilay Yalcin gjorde en formidabel jobb. I koronatiden tror jeg ikke man kan si at noen gjorde riktig eller galt. Ingen visste noen ting, og ulike teatre kunne kun handle ut i fra det de selv mente var rett eller forsvarlig.

Nå har vi holdt på i snart tre måneder i denne rare unntakstilstanden, og vi vet at det ikke kommer til å gå tilbake til ‘normalen’ på en stund. Vi må belage oss på at det blir en annen normal, og det tar lang tid å tenke, det er jo så omkalfatrende. Jeg har sett på bildene fra Berliner Ensemble i Berlin, hvor de fjerner seter i publikumsamfiet for å opprettholde anbefalt sosial avstand, og jeg lurer på hvem teater skal være for?

– Ja, jeg blir veldig ydmyk av det. Og det er kanskje dette teatret trenger for å bli tvunget til å finne nye publikumsgrupper? Det beste som kan komme ut av korona er kanskje det – at det å oppsøke nye publikumsgrupper ikke blir nok en floskel i nok en strategi. Jeg har ikke egentlig hatt så sterke meninger om koronateateret. Det er mange grunner til at teatersjefer valgte å permittere ansatte, og det respekterer jeg. Jeg har ikke vært helt enig i all den kritikken som har kommet mot dem som valgte eller måtte permittere sine ansatte. Jeg synes det har vært vanskelig å ha bastante meninger om ting, og i det har det vært vanskelig å komme inn i lange tanker.

De lange tankene hører kanskje til det kommende årets oppgaver. Nå har man hatt noen måneder hvor alt nærmest ble kastet opp i luften, hvor alt har blitt snudd opp-ned. Men nå ser det ut til at vi har minst ett år foran oss hvor vi må skape og vise teater på andre måter enn vi tidligere har gjort. Det er lite som tyder på at vi får sitte 20 cm unna hverandre i salen, for eksempel. Jeg er enig i at det er tidlig å skulle forvente gode refleksjoner over noe man fortsatt står midt oppi, det tar tid å tenke …

– Ja, det er det – det tar tid å tenke, og det tar tid å skape! Det var noen som foreslo at man bare kunne gjøre Hamlet i badekaret, og det er jeg ikke enig i. Vi er også håndverkere og fagfolk, vi bruker jo over ett år på å planlegge og gjennomføre en produksjon. Det trenger ikke alltid ta så lang tid, men det tar tid å tenke og skape. I en ideell verden ville man kanskje tatt et steg tilbake og sagt: «Dere, nå tenker vi i to uker, og så kan vi begynne». Men det var ikke mulighet til det.

Hvorfor ikke? Hva er det som hindrer dere i det?

– Det var så mye annet som måtte prioriteres. For min del var det bare det å holde hodet over vannet med en fireåring hjemme og beredskapsmøter på jobb, og ingen visste noe. Jeg tror det var fordi alt var i unntakstilstand.

(Mellomspill: Her henger journalistens datamaskin seg opp. Midt i samtalen om konsekvensene av koronakrisen, er det ironisk nok som om datamaskinen melder seg inn i samtalen og roper: Jeg er også sliten av denne krisen! Du har brukt meg for mye, vi trenger en pause!)

– Men jeg lurer: Er det vårt mandat å lage digitalteater i badekaret, krise eller ikke krise, er det det vi skal gjøre? Rettferdiggjør det å ikke permittere? Disse spørsmålene er kjempeviktige. Og er det skuespillerne som skal permitteres først? Hva sier det om skuespillerens rolle i et teaterhus? Koronakrisen har vært krevende, forvirrende og frustrerende, men kanskje det kommer opp noen relevante spørsmål som det kan være interessant å se nærmere på.

Ettersom mer enn 60% av inntektene til de fleste, eller alle, offentlige teatrene kommer fra nettopp det offentlige, så er det ikke rart at det blir spørsmål omkring permittering. Det er litt som det du sier om å være et team, at hvis du permitteres fra jobben din så er du jo ikke lenger en del av et team. Det handler også om en større kulturpolitikk, om hvem som inngår i teatrets kjerne. Når man sitter i en maktposisjon så må man ta disse tøffe valgene, og da må man også tåle at folk har meninger om det. Sannsynligvis blir man jo upopulær hos noen uansett. På én måte er det ikke ditt hovedmandat å ha en mening om dine teatersjefkollegers valg, men jeg tenker at det er likevel noe i disse valgene som får konsekvenser.

– Det mest dramatiske er hvis produksjonsmidlene blir redusert og man blir tvunget til å gjøre noe hvor man ikke kan stå inne for det kunstneriske arbeidet, der all kunstnerisk visjon bare må legges på hylla. Det var vel mitt mareritt. Og det var jeg også redd for da vi valgte å ikke permittere, men i etterkant så var det den riktige avgjørelsen for Kildens del.

I dag (5.mai) og denne uka er det planlagt en rekke demonstrasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, tilknyttet #blacklivesmatter. Du har allerede nevnt at mangfold er en sentral del av din visjon for Kilden Teater. Hva tenker du om teatrets oppgave mer generelt når det gjelder strukturell rasisme og #blacklivesmatter?

– Jeg tenker at det vi står i nå er et vendepunkt. Det har vært der lenge, og nå går det faktisk ikke lenger. Jeg tror man nesten må nullstille seg og begynne på scratch.

Hvordan gjør man det?

– Jeg tror det handler om å ha en bevissthet om det hele tiden og snakke åpent om det, uansett hvor ubehagelig det er. Hvis man virkelig vil gå inn i denne materien så må man også være åpen nok til å ville forandre seg, drive selvransakelse, og innse at dette er like mye, hvis ikke mer, hvite menneskers kamp. For det er mitt problem at en kollega blir utsatt for grov hets, banket opp på gata, kontinuerlig stoppet av politiet, snakket til eller portrettert på en spesifikk måte.

Hvis jeg kan trekke en parallell til #metoo, så overrasket det meg at ikke gutta var mer til stede der. Hvorfor så de det ikke som sin kamp? Det handler like om hvordan de blir fremstilt, og stereotypiene knyttet til dem. Det er like mye deres kamp som min.

Det som skjer nå og #metoo er to forskjellige ting, det er viktig å ikke blande dem. Det er ikke sånn at jeg i kraft av å være kvinne forstår rasisme, men det er noen paralleller der som vi kan dra nytte av i arbeidet mot rasisme. Hva kan teatret gjøre i dette? Hm, vi kan lete etter de historiene som vi ikke umiddelbart har tilgang til, det gjelder også valg av skuespillere, regissører etc. Selvfølgelig handler det om representasjon, men det handler også om form: Form kan også være representasjon. Hva slags estetisk uttrykk velger vi? Hvordan forteller vi historier? Og det å tørre å snakke om casting.

Hvordan er din castingprosess?

– Jeg tror det er viktig å snakke om casting for å reflektere rundt hva som fortelles og for å unngå å reprodusere stereotypier. I Jonas er det noen scener med en gjeng gutter som er ute i skogen og diskuterer meningen med livet. I én scene ender det med at en av dem blir skutt. Da vi skulle caste måtte vi også tenke igjennom dette: Hva betyr det hvis den kroppen som blir skutt er svart versus hvit? Det forteller forskjellige ting, gir ulike assosiasjoner, og det er viktig å ha en bevissthet rundt dette sammen med skuespillerne.

Jeg tror du er inne på noe der. Men det handler kanskje også om at det er vanskelig å finne språket. At den strukturelle rasismen finnes der i kroppen og språket, at man famler etter det rette språket og er redd for å trå feil, og kanskje også har en redsel for å bli «outet» som rasist …

– Men det er kanskje det man må – man må bli outet! Det er ubehagelig, men kanskje det er helt greit at det er ubehagelig. Men det er jo også der man må gå inn hvis det skal skje en endring. Jeg ble overrasket over egne tanker og vegring i dette, og jeg tror man må være villig til å forstå at man trår feil hele tiden.

Det er vanskelig å snakke om privilegier og makt i dette landet hvor den som utøver makt ikke nødvendigvis selv opplever det slik. Jeg tenker at rasisme fores også av kontinuerlige affekter. Det at man er redd for noe er ikke ensbetydende med at noe faktisk er farlig – men at denne frykten er strukturell.

– Ja, det er helt avgjørende at vi får et skifte i den selvsentreringen som skjer når vi snakker om dette. At man snakker ut fra sitt perspektiv, at det hvite perspektivet blir i sentrum som det selvsagte «vi». Bare gjennom vår samtale her, så oppstår dette «vi»et. Det er «vi» som sliter med å endre perspektiv. Det er ofte derfor folk begynner å gråte, fordi man ser på «hvordan har jeg det med dette?» – man sentrerer det rundt seg selv. Da blir diskusjonen deretter. Det er der ubehaget ligger, tror jeg. Det er så viktig at midt i det vi står i nå må de som blir utsatt for dette ikke oppleve at de står alene i denne kampen. At de ikke blir møtt med taushet. Som Camara Lundestad Joof sin bok sier; «Eg snakkar om det heile tida» (2018). Jeg tror «vi» må snakke om det hele tiden. Det er «vi» som ikke må stoppe og tenke at vi har gjort nok.

Intervjuet ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 2.juli 2020.

Foto: Bård Arnesen.

[stillevann]

Hvem er mest undertrykt?

Kenneth Bakken

Jeg har en uhelbredelig og arvelig nervesykdom som heter Huntingtons, som gradvis svekker alle mine funksjoner. Den dagen jeg fikk diagnosen, var det den verste i mitt liv.

Det ble ikke bedre av at jeg slet mye psykisk. I over ti år drømte jeg om å gjøre det slutt på livet og hadde begynt å planlegge en reise til Sveits hvor de tilbyr aktiv dødshjelp.

Men Gud møtte meg da situasjonen var som svartest og pekte på min synd, min selvmedlidenhet og bitterhet. Jeg forsto at jeg ikke kan være herre over mitt liv og min død, og at jeg ikke konstant kan definere meg selv som et offer.

I samfunnet pågår det et slags «kappløp» om å være mest undertrykt og fortjene politikeres oppmerksomhet. I noen tilfeller ender en opp med å følelsesmessig manipulere (sikkert uten at den som manipulerer er klar over det selv) et samfunn i retning av mer liberalisering og «humanisme» for den gruppen en er en del av. Det er en forferdelig uheldig utvikling.

Nå forstår jeg selvsagt så altfor godt at mange veldig syke enkeltpersoner trakter etter dødshjelp! Jeg kjenner fortsatt på den lysten selv, rett som det er. Det er åpenbart mange med andre lidelser som har det langt verre enn meg på alle måter. Men vi kan ikke la dem ta sitt liv, blant annet på grunn av dette «kappløpet» i samfunnet om å være en av «favorittoffergruppene» til et politisk, korrekt storsamfunn.

Når en gruppe blir definert bort fra «retten» til å kunne ta sitt eget liv, vil den offermekanismen slå inn. I en del tilfeller vil en krangle og overdrive sine egne problemer for å vinne frem i debatten og få pressens oppmerksomhet.

Da jeg planla å reise til Sveits, fortalte jeg meg selv at når alt kom til alt, så var mine problemer verre enn omtrent alle andres. Det var rett og slett umulig for meg å leve et greit liv med Huntingtons. I ettertid ser jeg at jeg overdrev. Når samfunnet omfavner offerrollen helt ukritisk, er det en felle en kan gå i. Enten individuelt eller på vegne av ens gruppe.

Å dyrke sin sorg og gi «alle andre» skylden når livet går skeis, er destruktiv synd og i ytterste konsekvens samfunnsoppløsende. Det er nemlig forskjell på å være et de facto offer og å dyrke denne rollen.

En kan leve med lidelser

Sannheten er at det er rart hva en kan vende seg til, med Guds hjelp, når en bare prøver å fokusere på andre ting og forsøker å ikke legge hele sin identitet i at man lider.

For når selvmordstankene kommer nå, kan jeg samtidig fortelle meg selv at «du har ikke godt av verken selvbestemmelse eller å grave deg ned i selvmedlidenhet. Dessuten så har du det ikke så fælt som du liker å tro heller!»

Når alt kommer til alt, så er vel dette er virkeligheten for de aller, aller fleste med livslange lidelser. At vi tror vi har det ulevelig, er slett ikke noe bevis for at det er en sann observasjon. Det beviser kun at det er det vi tenker og føler, akkurat der og da, når bitterheten kanskje er som verst. Mange av oss er som selvopptatte tenåringer når vi har det tøft.

Det er et annet element her: Når jeg allerede kjenner så ofte på lysten til å «gjøre det slutt», for det gjør jeg fortsatt, hvor uendelig mye verre vil ikke fristelsen bli om vi innfører det her? Og hvor mye mer synd på meg selv for mine egne lidelser vil jeg ikke da føle? Hvor mye mer bitterhet?

«Hva betyr vel lidelse når dette livet er så kort?»

Beskytt svake mot seg selv

Livet er hardt. Ingen av oss kommer helskinnet gjennom uten problemer. Det kan vi aldri votere bort i Stortinget, enten det er gjennom å drepe uønskede barn ved livets start eller ved å gjøre slutt på livet når det oppleves som for tøft. Det er en logisk brist at aktiv dødshjelp har blitt greit, mens selvmord (heldigvis) fortsatt blir sett på som en tragedie. Hva er egentlig forskjellen?

Så kjære politikere: Vær så snill å beskytte meg og andre som lider fra oss selv. Vær så snill å ikke starte nok en politisk «trappetrinnsprosess», der nok en lov liberaliseres til det ugjenkjennelige og ødelegger samfunnets menneskeverd enda mer.

#aktiv dødshjelp #assisted suicide #suicidal #switzerland #norway #norge #sveits #hunntington #hunntingtons disease #sykdom #illness #anxiety #angst #ångest #politikk #politics #politicians #temptation #fristelse #christian #faith #christianity #weakness #weak #suffering #suffer #abuse #advantage #exploitation #sin

[elise-s-m]

Råd og tips for deg som vil til Uganda

Forberedelser

Vaksiner. Sett i gang i god tid før avreise og ta imot råd frå helsesøster. Dette har gjort til at eg har følt meg trygg og frisk under heile opphaldet.

Ta med nok malariamedisin. Malarone fungerer fint med ein tablett dagleg.

Søk visum tidleg, og undersøk ulike flyruter. Ein kan vere heldig og finne gode prisar.

Delta på feltforberedande kurs i regi av OsloMet! Dette var svært nyttig for meg som skulle til Afrika for første gang

Les deg gjerne opp på politikk, historie,geografi og kultur. Eg skulle ønske eg kunne meir om korleis Uganda er inndelt i ulike distrikt med sine forskjellige språk. Det vert det ofte referert til når ein  snakkar om forskjellar i kultur innad i landet.

Lær gjerne enkle fraser og helsingar på Luganda, eller det lokale språket, det vert alltid verdsett.

Ver open for nye impulsar, legg igjen rutinene dine heime og flyt med i ein anna livsstil den tida du er der.  

Ønsker du praksis ved Nyenga

Kontakt styret i Bergen og be om eit møte for å bli kjend med organisasjonen. Det er mange nordmenn som har tilbrakt tid ved senteret i forbindelse med forskingsarbeid, kompetansebygging eller som besøkande frivillige og sponsorar. Hos desse kan ein få gode råd og inspirasjon, og dei kan dele sine erfaringar med deg.

Studentar innan helsefag, undervisning,utviklingsstudier, administrasjon og organisasjon vil kunne ha nytte av praksis her. Er ein i tillegg interessert i jordbruk og dyrehold, innovative løysingar for utvinning av energi frå sol, vatn eller biologiske materiale,kan Nyenga Foundations vere ein god praksisstad.

Eg har ikkje hatt ein fast veileder under praksisen, men har støtta meg til andre frivillige og personar med sine spesialområder frå styret i Bergen som har tilbrakt tid her i min praksisperiode. Besøk frå veilder frå skulen hadde vore kjekt, men det har gått fint utan.

Praksis ved Nyenga vil altså vere relevant for andre samfunnsernæringsstudentar, særleg om ein er interessert i jordbruk, utviklingsarbeid  og afrikansk kultur.

Flott praksisplass om ein ønsker å jobbe praktisk og tverrfagleg.

Generelle råd og tips for opphold i Uganda

Klimaet, naturen og dyrelivet er fantastisk. Reis på små turar og oppdag natur du kanskje aldri før har sett.

Ha alarm på mobilen som minner om malarimedisin. Sov under myggnett.

Ro ned tempoet. Varmen får ein automatisk til å roe ned tempoet.

Internett/ wifi fungerer greit i Kampala, men skal ein opphalde seg på landsbygda anbefaler eg å kjøpe mobildata og betale skatt for å kunne nytte sosiale medier. Rimeleg og velfungerande.

Prøv nye ting! Smak på tradisjonell mat, opplev dans og musikk og snakk med folk i taxien. Eg har hatt mange fine og interessante samtaler i rushtrafikken. Gå i kirka om du blir invitert, det var for meg ei fin oppleving, sjølv om eg ikkje er religiøs. Ein lærer meir om folk og deira livssyn.

Ver forberedt på at ein som (ung) dame blir spurt om sivilstatus av nær sagt alle ein møter. Å vere 34 utan mann og barn er uvanleg, men akseptert. Dei fleste ønsker deg vel og lykke til med giftemål og mange barn.

Ein møter garantert på spøsmål om penger/sponsing, anten direkte eller indirekte gjennom det ein trur er eit vennskap. Prøv å halde tunga rett i munnen, og ikkje føl deg pressa til å gi penger eller betale for alle alltid. Spander eller gi gaver om du kanog vil, men det er lov til å sette grenser.

Kle deg “smart” når du er på jobb. Reine sko og kle er normen. I byane kan ein tillate seg skjørt og bukser over knea, men på landsbygda bør ein dekke seg meir til.

Trafikken. Sannsynleg den største risikoen ein utsett seg for

Boda boda. Eg har køyrt mykje motorsykkeltaxi sidan desse er svært effektive sjølv i tett trafikk. Finn du ein sjåfør du føler deg trygg på anbefalar eg å ta imot nummeret hans. Mange sjåfører er hjelpsomme om du til dømes treng å finne fram på marknader.  I Kampala kan du nytte “safe-bodas”som bestillast via app. Eigen hjelm kan vere ein god idé og kan kjøpast rimeleg.

Matatus. Taxiar med plass til 14 (+++) passasjerar. Ekstremt billig transport, men trangt, skremmande og uforsvarleg. Likevel ein fin måte å reise på dersom ein har god tid og vil prate med folk.

Private hire, altså vanleg bil/taxi er nok det tryggaste alternativet,men kostar deretter.

Støv og sand frå vegen er uungåeleg. Ver beredt på å vaske kle og sko ofte.

Lurer du på å reise til Uganda er rådet mitt heilt klart, reis! Kampala opplever eg som litt for travel og bråkete, men landsbygda og dei mindre byane er supre. Eg har storkosa meg på landsbygda, og det merkverdige er at sjølv om det ser folketomt ut i det frodige landskapet, så kryr det med folk overalt. Musikk høyrer ein kvar kveld og natt, utan å nødvendigvis forstå kvar lyden kjem frå. Ugandere opplev eg som usedvanleg hyggelige og latteren er aldri langt unna.

God reise!

Elise

[wiadomosciprasowe]

​Slik tar du de beste bildene av mandagens supermåne

https://www.y6.no/%e2%80%8bslik-tar-du-de-beste-bildene-av-mandagens-supermane/

​Slik tar du de beste bildene av mandagens supermåne

Foto: Ole C. Salomonsen – www.arcticlightphoto.no © 16.10.2016- Tromsø, Norge. Tatt med Sony A7R II, SEL70200GM & SEL20TC. Dato: 11-11-2016 10:44 CET Opprinnelig tittel på pressemeldingen: ​Slik tar du de beste bildene av mandagens supermåne Kategori: , foto Astro-fotograf Ole Salomonsen gir deg tips til hvordan du kan ta de beste bildene av det sjeldne naturfenomenet – supermånen, som inntreffer mandag 14. november.

Astro-fotograf Ole Salomonsen gir deg tips til hvordan du kan ta de beste bildene av det sjeldne naturfenomenet – supermånen, som inntreffer mandag 14. november.

En supermåne inntreffer når vi har fullmåne, og månen er på det punktet i banen sin som er nærmest jorden. Vanligvis skjer dette med 1-2 års mellomrom, men denne høsten får vi oppleve det hele tre ganger på rad (15.oktober, 14.november og 14.desember). På mandag blir vi altså vitne til at månen er både større og lysere en vi er vant til å se den – faktisk større vil det være den største fullmånen så langt i dette århundret. Den erfarne astro-fotografen Ole Salomonsen har tidligere fotografert supermånen i sin hjemby Tromsø, og skal også nå sitte klar for å fange det sjeldne himmelfenomenet. Han deler sine beste tips til for å fotografere den sjeldne månen:

Planlegging av tid og sted. Det er best å fotografere månen så tidlig som mulig på ettermiddagen, før det blir for mørkt. Blir det for mørt, blir kontrastene for store mellom forgrunnen og månen. Klokken 19:30 (og et vindu på ca. to timer fremover) er månen ca. 10 grader over horisonten, og ideell å fotografere med elementer i forgrunnen for skape et interessant perspektiv. Skulle du ønske å ta bilde av månen alene, er det best å vente til månen er så høyt som mulig over horisonten, for å få bildet skarpest mulig. Dette skyldes at når månen er nær horisonten vil lyset den reflekterer fra solen ha en lengre reise gjennom jordens atmosfære. Ha på deg varme klær. Månefotografering er stillestående, så sørg for å kle deg godt, og ta med et varmt teppe og varm drikke til den tiden du skal tilbringe ute i det kalde høstværet. Utstyr: Du trenger et solid kamerastativ (tripod) og en fjernutløser. På speilreflekskameraer bør du løfte speilet før du eksponerer, for å minimere vibrasjoner som kan påvirke skarpheten og eksponeringen av bildet. Men på Sonys speilløse kamera trenger du ikke det. Når man fotograferer månen med lang brennvidde på stativ så bør man slå av bildestabilisering, fordi dette kan faktisk virke mot sin hensikt. Utstyret jeg bruker er Sony a7R ll kamera med 70-200mm G Master linse og telekonvertere, 1,4x og 2x (SEL14TC og SEL20TC). Hvordan fotografere: Kamera bør settes til full manuell kontroll. Bruk RAW eller RAW + JPG (og aller helst ukomprimert RAW, for minst mulig ”artifacts” under etterbehandling). Bruk gjerne LiveView, da dette lar deg se og komponere lettere i dårlig lys. Bruk ”center-weighted” eller ”spot metering” for å måle eksponeringen av månen. Blenderåpningen settes normalt til f/8-f/11 for optimal skarphet. Manuell ISO, typisk 100-800 (eller mer). Husk å bruke rask lukketid, fordi månen beveger seg faktisk veldig hurtig. Sett lukketid på 1/125 minimum-1/500. Bruk eksponeringsmåler i kamera, for å se at du eksponerer mest mulig korrekt. Om man behersker teknikken ”exposure to the right” (ETTR) kan man gjerne bruke denne. Dette innebærer å overeksponere litt, uten å svi av høylysene, for så å justere ned eksponeringen i etterbehandlingen. Etterbehandlingen er viktig. Bruk gjerne litt ekstra kontrast, og ”clarity” for å fremheve detaljer i månen. Men ikke så mye at forgrunnen forsvinner eller blir for mørk.

Sju interessante fakta om supermånen:

En supermåne inntreffer når fullmånen er på det punktet i banen sin som er nærmest Jorden. Den kan oppleves 7 prosent større og 30 prosent lysere enn en gjennomsnittlig fullmåne. Det var ikke før i 1979 at astrolog Richard Nolle først definerte supermåne, som nå er et mer velkjent fenomen. Månen må være 361,600 kilometer fra jorden for å regnes å være ”super”, noe som skjer normalt hver 14.måned. Det vil ikke bli noen supermåne i 2017, men hele tre supermåner i 2016. På grunn av sin nærhet til Jorden, synes månens overflate mye tydeligere når supermånen oppstår, og gir på den måten fantastiske fotomuligheter. En supermåne som oppstår på vinteren er enda større, ettersom Jorden er på sitt nærmeste solen i desember hvert år, som betyr at tyngdekraften trekker månen nærmere Jorden og gjør den enda lysere og større enn resten av året. Fremtidens supermåner vil bli mindre ettersom månen gradvis beveger seg bort fra Jordens bane, nærmere bestemt 3.8 cm vekk fra jorden hvert år. Fullmånen vi ser 14. november vil være årets nærmeste (356,509 kilometer). I tillegg vil månen være på sitt nærmeste punkt i forhold til Jorden så langt i dette århundret (2001 – 2100). Månen vil ikke komme så nær Jorden igjen før fullmånen 25. november 2034!

Kilde: Pressekontor – PRESSEMELDING –

————

Hashtags: # #foto foto

#foto #Pressemeldinger

[mariasvensen]

Brief 9

Doomsday

Vi startet dette prosjektet med å se på API-er som kunne bidra til å lage en nettside med en pessimistisk form for humor. Og vi tok derfor utgangspunkt i API-er fra NASAs «Near Earth Objects», bedre kjent som asteroider.

Vi så på flere type API-er, fra blant annet flydata og fra en nettside om lynnedslag rundt omkring i verden. Vi likte ideen om å ta utgangspunkt i en API som hadde informasjon om ting som flyr over hodene våre. Vi ønsket å skape en morsom sammenheng mellom informasjonen fra API-en og bruken av nettsiden. Vi vurderte å ha informasjon fra flere API-er, men slo fra oss dette, siden vi ønsket at nettsiden skulle være konkret.

På NASAs nettside fant vi mye i formasjon om asteroidene gjennom API-ene. Deriblant, om de kunne være potensielt skadelige for jorda. Dette syntes vi var interessant å ta utgangspunkt i.

Fra API-en vi brukte fant vi en astroide som kommer ganske nærme jorden i 2027. Vi syntes denne API-en gav interessant informasjon, da det asteroiden ville passere jorden i en ikke så fjern fremtid. Denne API-en kan sees på bildet nedenfor.

Vi valgte å visualisere denne API-en gjennom en animasjon av asteroiden på vei mot jorda. Tanken er at perspektivet på nettsiden oppdateres ettersom API-en gir nettsiden ny informasjon.

Brukssituasjonen til nettsiden ser vi får oss å være; når du får lyst til å sjekke hvor langt unna asteroiden er, kan du gå inn på nettsiden å se hvordan det ser ut. Nettsiden skal være en grafisk framstilling av asteroidens reise.

Min rolle i dette prosjektet, har hovedsakelig vært å kode nettsiden. Det var veldig gøy og utfordrenede. Jeg brukte mye av kunnskapen fra forrige prosjekt. Denne gangen spurte jeg om hjelp til koden tidligere på de tingene jeg ikke forstod. Dessuten søkte jeg oftere opp ulike måter å kode ting på. Dette er koden for nettsiden.

Tidslinjen for nettsiden ser vi for oss sånn her:

Den ene tidslinjen visse hvordan nettsiden ser ut om astroiden beholder kursen sin. Den andre med den røde varsel skriften, ser vi for oss at er om kursen til astroiden endres, og den er på vei rett mot jorden.

Brukssituasjonen til nettsiden vil derfor antageligvis enten være slik:

Eller slik:

#interactiveproducts2021 #prosess #design #brief9

[themuzungos-blog]

Uke 48: Manchester, England

27.11.17-01.12.17

Nathalie  27.11.17 Dette blir mitt siste innlegg på bloggen, og det føles litt rart. Det har vært en fin tur, og jeg er veldig glad for at jeg har fått æren av å skrive om vår siste destinasjon, nemlig Manchester, England. (Selv om vi bodde i Salford.) Flyturen var lang, men grei. Vi fikk en passe sur velkomst av England, da vinden var veldig kald og skarp, og regnet ville konkurrere med vinden over hvem som var verst. Vi diskuterte kort om at en stor über hørtes ut som en god ide, og Nina fikk fatt i en. Eneste problemet var at vi hadde litt problemer med å finne han, så vi måtte gå rundt i det sure været, og ante ikke at han så etter oss og hadde gått ut av bilen sin.. i det sure været… Men vi fant hverandre, og kom oss inn i en fin bil og kjørte av gårde til et ganske flott hotell. Rommene var passe trange, men flott design var det! 

Da vi kom frem viste det seg at vi hadde ankommet hotellet tidligere enn det tidsskjemaet deres likte, så vi satt inne på lobbyen i en halvtime og soste rundt på nettet for å fortelle alle at vi var trygt fremme. (Vi kunne sjekke inn tidligere, men det kostet så klart penger.) Så etter denne korte halvtimen fikk vi rommene våre. Jeg og Nina delte ett denne gangen, og Siri og Karo det andre. (De to hadde faktisk aldri delt rom sammen før.) Vi fikk stelt oss litt og pustet litt i bakken, før vi fant ut at vi var for sultne og nysgjerrige på byen og ut dro vi.

Så da bar turen av sted til outlet Lowry! Jeg, Siri og Karo tok oss en matbit før det bar løs på senteret. Vi skilte lag og gikk alle på hver vår lille shoppingrunde, da de hadde ganske så fine tilbud. Om det ikke var «BLACK FRIDAY» overalt, var det «CHRISTMAS SALE». Så da presterte Nina å finne seg en utmerket jakke til 200kr, og vi fant mange andre ganske fine kjøp der. Vi avtalte at vi skulle møtes med rulletrappen som gikk oppover, halv fem, men flinke meg presterte bare å høre noe med «fem» og rulletrappen oppover, og ikke hvilken. Dette resulterte i at selv om jeg gikk rundt i sirkler fra 16.20 og så etter alt og alle, så var det sånn at når tre stod der, forsvant en, og så plutselig stod bare en igjen, før en annen kom opp, og en tredje kom tilbake, men da stakk en annen igjen. Ble litt styr, men vi klarte da å samle oss før vi gikk tilbake igjen. Vi fant også gjessene her passe morsomme, da de både krysset veien over fotgjengerfeltet veldig pent og syntes det perfekte stedet for å bite fienden sin var i stjerten. Nina syntes det var litt morsomt at Siri prøvde til beste evne å unngå de, mest fordi at Siri hadde prøvd å gå helt oppi sjiraffene i dyrehagen, men en gås var for skummel. 

Deretter gikk vi egentlig bare hjem og jobbet med presentasjonen. 

28.11.30 I dag var dagen for å se på universitetet her for første gang. Vi dro av gårde klokka 9, mest fordi vi først skulle på shopping først, men denne gangen på et nytt senter! Her var det enda flere gode tilbud, og alle endte opp med å kjøpe seg nye sko, da en fikk veldig pene sko med god kvalitet til 200kr og under. Vi splittet ikke opp denne gangen, men gikk fremdeles på en lowkey-egenhånd. Jeg og Karo var litt konfliktet, da det var veldig fint å shoppe, og fine ting og til en fin pris, men vi begge gikk kanskje litt mer amok enn først forventet. (Var vist noe som kaltes vekt og plass i kofferten og budsjett, upsda...) Etter flere butikker forsvant jeg innom Boots, og jeg ble vist der en stund på grunn av det var litt av en kø, så innen jeg kom meg ut av butikken igjen, stod alle de tre andre utenfor å ventet, fordi nå måtte vi gå til skolen. Vi fant frem, og klarte uten store problemer å finne frem til lunsjrommet Louise snakket om, hvor vi møtte James igjen. Snakket litt, oppdaterte hverandre smått før vi møtte Louise og ei av uganderne som studerer her. Deretter ga hun oss en veldig liten omvisning på skolen. Vi gikk blant annet innom sosialt arbeid avdelingen (kontorene og der lærerne oppholder seg.) og møtte på ei av de, som begynte å snakke med Louise. Hun ble såpass interessert i presentasjonen og oppholdet vårt at hun ville at vi skulle komme i morgen og holde presentasjonen for masterstudentene hennes, om det var greit. Vi fikk bittelitt panikk, for presentasjonen var definitivt ikke ferdig enda, men sa ja uansett. Så gikk vi ned og spiste en god lunsj som Louise hadde laget og momset i oss noen kjeks og kaker de hadde brakt med. Vi fikk også snakket en del med flere av de ugandiske studentene her, og det var veldig kos. 

Deretter gikk vi hjem for å virkelig ordne med presentasjonen. Plutselig hadde vi jo en dag mindre på oss for å gjøre den ferdig. Etter mange timers arbeid dro vi ut til Chiquito for å spise, der vi endte opp med å bestille to «Share»-måltider som var beregnet på 3-4 personer. Vi alle tok en sjanse på at det betydde "til 2 personer", og skulle man sett... Vi er vist 6-8 personer i følge måltidet, og ikke 3-4. Godt var det uansett! Fikk også med meg en stoooor flaske vann, da jeg er hun som alltid drasser med seg en liter med vann uavhengig av hvor i verden hun befinner seg. Om noen lurte. 

(Nina fikk en salted popcorn milkshake og var helt fascinert)

29.11.17

Måtte opp mye tidligere i dag (det vil si, klokka halv syv-syv.), spiste noe frokost og dro av gårde til skolen. Vi fikk fort tak i Louise, printet ut hva enn som trengtes (takk og lov for at alt var på minnepennen.) og opp til klasserommet gikk vi. Vi var alle litt nervøse++ da vi skulle ha fremføring for eldre masterstudenter, og jeg følte hvert fall på et større press. Men presentasjonen gikk bra, folk stilte spørsmål og vi fikk flere folk interesserte i å gjøre prosjekter / frivillig arbeid i Uganda, så det var jo litt gøy! 

Og vet dere hva vi ville gjøre etter presentasjonen? Joda. Mer shopping. Men denne gangen dro jeg og Karo til Salford Shopping City igjen (der vi var i går), fordi veska hun hadde kjøpt seg hadde en ødelagt glidelås. Mens vi to så litt på tightser, fikk vi melding av Nina at de dro av gårde til Picadilly Garden, fordi det ble litt kaldt og de ville på julemarkedet. Så da fant vi en buss som gikk dit, og dro av gårde. Det viste seg at det var en Primark rett i nærheten av markedet, så i stede for å gå til markedet, endte vi alle 4 relativt fortapt i den gigantiske butikken. Det var så utrolig mye der??? Jeg tror vi alle fire ble passe overveldet av alt de solgte. 

Siri og Nina hadde vist mistet hverandre ganske fort, og så ikke hverandre igjen. Jeg og Karo derimot holdt litt mer sammen, mest fordi Karo ikke hadde (har) mulighet for å sende melding eller bruke 4G her, så for å forsikre oss om at vi alle alltid kunne holde kontakten, gikk vi sammen. Det var «bare» tre etasjer i butikken, men de var såpass lange og brede, at jeg og Karo måtte bare innse at vi kunne ikke ta sjansen på å besøke den nederste etasjen, da vi stod der med en stor bag full av klær vi ville prøve, og jeg hadde masse negler og vipper i min også. Det var passe store korger de har. Er ganske sikker på at de er vant med at folk går ganske amok der. Hvert fall i juletidene. Jeg savnet pyjamasene, da de hadde utrolig masse rundt Disney-tema! Lurer på om jeg må reise bort dit en dag med en helt tom koffert, bare sånn at jeg kan fylle den opp med alt det fine de har der, heh. Etter noen timer på butikken, fikk vi melding av Nina at hun og Siri beveget seg mot et sted å spise, så jeg og Karo fikk gatenavnet og ut gikk vi for å finne de to andre. Vi fant dem og bestemte oss for å spise på en italiensk restaurant som hadde halv pris på hele menyen. Siri har hatt en greie hvor hun har blitt passe matlei++, og dermed endt opp med å bestille en del Margarita pizzaer. Denne gangen skulle hun ikke velge det, men heller en med skinke over. Det endte jo opp med at hun spiste opp alle skinkebitene først, og egentlig endte opp med en Margarita pizza allikevel. Jeg fikk også møte ei venninne av meg (Som også heter Karoline.) som gikk på folkehøgskolen med meg! Hun møtte oss der, før hun viste oss veien til julemarkedet på Albert Square, som skal være det mest populære. (Ikke det største.) Vi ble møtt av en gigantisk og passe creepy nisse som stod høyt oppe, og masse boder. 

Jeg tror Manchester har en ting for å skille oss av, fordi det var 4 rekker med mange boder. Og her var det sånn at vi mistet hverandre hele tiden. Først gikk vi alle 5, før Nina forsvant. Da fant vi ikke henne igjen før minst et kvarter senere, hun ble med oss og så forsvant ei annen. Hver gang vi fant hverandre igjen, endte det opp med at 1-2 andre forsvant. Det kom til et punkt hvor Nina forsvant igjen, jeg stoppet opp, og da med venninnen min som stoppet opp med meg, og Siri og Karo fortsatte å gå,og før du viste ordet av det var vi splittet og fant hverandre ikke igjen. Normalt sett ville ikke det være et problem, hadde det ikke vært for at min mobil gikk tom for strøm, Siri sin mobil hadde også tatt kvelden, det ville kostet en formue å bruke Karo sin mobil og selv om Karoline (venninnen min) kunne kontaktet Nina, ville vi ikke kommet så langt. 

Jeg og venninnen min fant Nina med en kopp kakao, da hun hadde bestemt seg for å stå stille, sånn at kanskje vi fant henne. Deretter gikk vi litt på tur etter de to andre, men endte jo bare med å gå i sirkler to ganger uten hell. Så vi stod og ventet. Og ventet. Og ventet. Vi kom til konklusjonen at vi må ha hatt passe dårlig timing, da de andre to sikkert gikk da vi gikk, og stoppet opp da vi stoppet opp. Men vi fant hverandre til slutt! Og så kom neste utfordring… Vi skulle hjem. 

(Mens vi ventet på de andre tok vi en selfie med en politimann)

Nina og Siri fant 50-bussen de hadde tatt tidligere, og gikk ombord. Karo og jeg ble derimot stoppet, for det viste seg at Manchester har TO forskjellige busselskaper, som ikke samarbeider. Så bussbilletten vi hadde fra før (dagsbillett) var ikke gyldig der. Og det viste seg at selskapet vi hadde billett til ikke gikk til stedet vi skulle, men bare universitetet… Så da endte jeg og Karo opp med å ta bussen til Salford University og bare gikk hjem. Vi er begge klar over at vi bare kunne ha kjøpt billett, men vi hadde da våre grunner. Jeg er også fan av en forfriskende gåtur om kvelden, så jeg hadde ikke noe særlig i mot det, egentlig. Vi fikk oss hjem til slutt, og jeg lurer på hva Siri og Nina holdt på med, fordi vi kom hjem før de. Det betydde at alle fikk slappet litt av, før Siri sendte en melding om at kino hadde vært gøy. Så da endte vi opp med å gå tilbake til Lowry outlet, kjøpe oss noe mat i mathallen der, og så gå for å se filmen jeg ikke husker navnet på, men som er en remake hvert fall! (Selv om de siste årene har jo nesten bare bestått av remakes…) Siri likte ikke helt hvordan de hadde fremstilt hovedpersonen i forhold til boka, men ellers var det gøy. Vi traff ikke på noen gjess på veien hjem denne gangen...  30.11.17 Så i dag var det opp tidlig også, for å gå til universitetet, for i dag skulle vi fremføre den faktiske fremføringen. Det var en utrolig kald morgen, men vi kom da oss frem. (Jeg glemte lua mi, og løp opp for å hente den, men da funka ikke kortet mitt.. Så gadd ikke å løpe opp igjen. Ørene mine var passe sure på meg.) Da vi kom frem syntes læreren (ikke Louise, men hun som hadde klassen vi skulle ha presentasjonen for) at vi så veldig kalde ut og spurte om vi ville ha noe te, noe vil ønsket. Så da fikk vi hver vår kopp, før vi fulgte Louise opp til klasserommet. Det var et passe søtt og lite klasserom, med en søt, liten klasse. Vi fikk sagt hei til Hajira og Sophie (de to britene som hadde bodd i Uganda i 1 måned.), så det var kos at de kom! 

Under fremføringen så presterte jeg å hoppe over et lite avsnitt, men det så ut som det egentlig gikk ganske bra. Læreren var «blown away», noe som Sophie på kvelden fortalte oss at hun var så overrasket over, fordi hun er vist veldig pirkete og kritisk. Men hun elsket det, og Louise gjorde det også, så vi er fornøyd. Vi ble igjen til neste presentasjon som handlet om «people with learning disabilities being sexually abused», da det handlet mye om hvordan de kunne søke om hjelp etterpå og utfordringene de slet med å få hjelp. Hun læreren hadde vært med på å gjøre researchen, men hadde satt ei med lærevanskeligheter i ledelsen, og læreren selv bare arrangerte og ordnet ting og litt sånt, fordi hun mente at det er fint om de får en stemme og faktisk kan fortelle og mener at de vet bedre om dette emnet enn oss. Det synets vi alle var veldig flott, og følte hun fikk gode resultater og bredere forståelse. (Det gjorde da vi også.) Så fikk vi gjort en avtale med Sophie og hun fortalte oss om ruta vi skulle ta, og gikk hjem. Vi tok oss en lunsj på Hungry Horse fordi Siri hadde vært veldig gira på det tidligere, men da vi hadde gått første gangen, var det uten henne, fordi hun var sliten etter første dag med shoppingen og ville sove. Hun hadde jo funnet brownies’en fra i går (julemarkedet) og spist opp den, så hun var ikke spesielt sulten. Nina derimot bestilte en full frokost med masse mat + en starter, så morsomt å se kontrasten. Viste seg at i dag skulle være en passe slitsom dag, fordi alle gikk på rommene sine etterpå, og gjorde småting før alle ble passe daffe. Jeg presterte å nesten sovne (duppet sikkert av…), Nina sovnet og aner ikke hva som foregikk på de to andres rom, men stille var det. Da klokken nærmet seg halv syv stelte oss for å gå ut å spise igjen. Siri fikk dessverre et gallesteinanfall igjen, og måtte bli igjen hjemme… Så vi tre andre dro ut, og løp bort til trikken sånn at vi kunne rekke den. Det vi ikke viste var at trikken syntes det var urimelig at vi skulle kunne bestille mer enn en billett av gangen, så Karo var den eneste som akkurat hadde klart å få bestilt en billett før trikken kjørte videre… (Var bare 7 minutter ventetid til den neste, men fremdeles.) Vi måtte ta en overgang til en annen trikk, og dro to stopp videre. Da presterte Nina å lene seg mot «Call» knappen for mennesker med funksjonshemninger som trenger hjelp, og boksen begynte å snakke. (Eller; En mann i en telefon knyttet til boksen begynte å snakke.) Jeg og Nina så rett ned på den og jeg unnskyldte oss raskt, og at vi bare kom borti knappen. Karo skjønte først ingenting og lurte på hvorfor vi snakket til en boks… Vi fant ut for sent også at vi egentlig kunne bare gått fra stoppestedet til overgangen, fordi det hadde vært nærmere der vi skulle spise, så vi endte opp med å gå unødvendig langt. Jeg hadde jo ingenting i mot det, da jeg følte jeg fikk sett litt mer av byen. 

Vi fant hvert fall frem og spiste på dette kjempeflotte thai stedet! Karo sin rett var vist ganske sterk, for hun satt med passe våte øyne, og måtte ta seg pauser en del. Hun likte det veldig godt da, så hun var veldig fornøyd. 

Deretter gikk vi ut til tipiene som var satt opp, og inni var det masse flotte julelys. De kjøpte seg noe å drikke, før vi snakket om hvor i Norge vi var fra, hvor foreldrene hennes (Sophie) skulle flytte, og om en av sakene Sophie er veldig opptatt av; Samer og urfolkene i Skandinavia. Vi fikk snakket en del om det finske skolesystemet, og sammenlignet det med England og Norge. 

Vi gikk videre til en eller annen bar for å vente. Hun hadde en kompis som var sønnen til en fyr som eide et ganske kult utested, som kunne få oss inn på gjestelista, om vi kunne vente i en halvtime eller så, noe vi gjorde. Og det var veldig verdt det! Stedet var passe grungy, folk gikk med utrolig kule klær og musikken var variert og mange gamle hits, sammen med alternative og grunge band musikk. Syntes det så litt kaldt ut noe av det noen av folkene der hadde på seg, da det var både nettingstopper og korte underdeler. (Kult var det, men det var fremdeles passe kaldt ute.) I to-tiden kom vi oss hjem, og sluknet ganske så raskt. 

01.12.17 I dag var vår siste dag. Vi stod alle opp mellom 7-8, pakket resterende og bare tenkte litt over turen hjem igjen. Jeg og Karo gikk ned for å spise frokost der, og diskuterte litt hvordan turen hadde vært og hva vi egentlig følte rundt alt dette. Vi så at klokka begynte å bli mye, så vi spiste raskt opp, hentet bagasjen vår og så var vi alle fire klare for å finne übersjåføren Nina hadde fikset til oss. Han var lett å finne, og turen frem gikk greit. Vi lærte også i dag at folka i Manchester ikke er alltid like flinke på skiltene sine. Når du er inni selve flyplassen er det ikke et problem, men å finne skranken du skal sjekke inn i ble vanskeligere, da terminal «B» var dit vi skulle, og eneste som stod ved den bokstaven var et fremmed flyselskap. Men vi kom oss da igjennom og fikk sjekket inn alt! Viste seg at det ikke skulle være det eneste som testet oss i dag, da sikkerhetskontrollen tok alt for lang tid. Jeg presterte å glemme ut en maskara i veska mi, så veska og maskaraen måtte undersøkes. Karo må også ha glemt noe, for den skulle også sjekkes. Nina var på tilfeldig kontrollsjekk, og både Nina og Siri sine sekker ble satt på vent, fordi de skulle grundig sjekkes. Menneskene som jobbet der var ikke like konsekvent med hvem var først i køen og hadde ventet lengst, så det endte opp med at Siri og Nina ventet en god stund før de fikk alle tingene sine, men da vi fikk sekkene, gikk det meste bra. Vi forsvant fra hverandre igjen, fordi jeg skulle rote rundt for å finne nye hudprodukter, selv om Nina bare hørte «food-produkter». Det endte med at Siri og Karo gikk sammen, mens jeg og Nina hadde vær vår misjon, og endte opp med å gå til gaten alene. Men vi ble da samlet igjen med plassene våre, og turen til Norge gikk ganske greit. Gjennom hele flyturen halvsov Karo, mens jeg prøvde å filosofere litt for meg selv, mens jeg så ut av vinduet. En stor grunn var fordi den lange turen vår er over nå, og det er mye å se tilbake på. Det er fremdeles mange ting jeg ikke helt har fått skjønt har skjedd enda. (Tror jeg). Andre grunnen var fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde gjort av head-settet mitt, og dermed ikke kunne høre på podcasts eller musikken min… Så da filosoferer man dypt mens man ser ut av vinduet! 

(Første møte med Norge på tre måneder)

Vel fremme på bakken ble vi skilt enda en gang . Jeg og Siri gikk til Duty Free’en, men vi skulle forskjellige veier og VIPS så var alle på egenhånd igjen. Ser ut som det kalde været gjør noe med orienteringsevnen vår og ønsket om å holde sammen. Men vi fikk handlet alt vi skulle og alle fikk all bagasjen sin! Hele turen og alle reisene har gått overraskende godt, da all bagasjen har alltid kommet frem og det ikke har vært noe tull. (Foruten om knivene til Siri, som bare gjorde turen vår lettere, sånn egentlig.) Først stod jeg og Siri og lurte på om vi skulle bevege på oss for å finne de andre, da vi så Karo komme med et stoort smil løpende mot oss. Hun snakket lavt, mens hun småhoppet en gang eller to og fortalte oss om at «Nina sin mor er her! Jeg trodde han snakket om Siri sin, men han svarte at hun kom fra nordnorge!! IKKE SI NOE TIL NINA! Jeg måtte bare si det til noen. Hvor er Nina????» og hun kom som bestilt ti sekunder etter stilte spørsmålet. Vi gikk alle fornøyd bortover, og jeg mumlet noe om at vi trengte et bilde med all bagasjen vår, fordi det var en del å drasse på for oss alle. Nina var definitivt ikke forberedt på å se moren sin i det hele tatt. Det ble noen tårer felt fra de begge, og mange gode klemmer. Bendik kom for å møte Karo, Siri sin mor (og to andre jeg ikke vet hvem er) møtte Siri med et stort skilt som sa «Velkommen hjem Siri». Det var veldig fint å se hvor savnet de var blitt, og hvor heldig jeg har vært for å kunne vært med disse tre flotte jentene i hele tre måneder. Vi tok et siste Uganda-prosjekt-tur bildet sammen. Så klemte vi hverandre. Og så skilte vi lag.

#NATHALIE

[romanuke]

Deilige puppene hennes

Jeg har alltid vært en "gullunge". Helt til forrige måned i alle fall.. Jeg fester jo som oftest med venner i helgene, men den helgen for fire uker siden ble annerledes. Vi begynte som alltid med å spise mat og drikke litt vin og øl. Var hittil seks jenter og fem gutter. Jeg kjeda meg litt, tenkte at hjemmefester alltid er så like, så jeg så helst at vi dro ut på byen, men det var visst uaktuelt i kveld. Det ringte på døren, og til min overraskelse kom det ukjente folk. Da begynte jeg å tenke at kanskje det blir litt mer liv i denne festen her. Noen samla seg på kjøkkenet, noen i kjelleren og noen på stua. Jeg satt bare og fulgte med, prøvde å lære meg navnene til de ukjente. Kjente jeg begynte å bli litt påvirka av all drikkinga. Ikke nok med det, men akkurat i det jeg tenkte jeg skulle ta en liten drikkepause, så foreslo de jeg satt sammen med at vi skulle ha en drikkeleik. Etter mye om og men, så ble det til flasketuten peker på. Jeg synes jo egentlig at vi var litt for gamle nå, men ble jo med på dette.. Det var nå jeg la merke til en spesiell person. Jeg hadde vært så opphengt i mine egne ting at jeg ikke hadde lagt merke til en jente som satt rett ved siden av meg. Hun fikk min oppmerksomhet av å dulte borti meg og si at det var min tur å snurre flasken. Det var ikke før etter jeg hadde snurra flasken at jeg kjente hun aldri tok bort hånden sin fra låret mitt. Da begynte jeg å lure litt. Jeg som aldri har vært interessert i jenter på den måten. Hun begynte gradvis å stryke meg på låret, mer og mer. Det var da jeg tok hånden min ned over hennes, og skulle til å skubbe den bort.. men jeg klarte det ikke. Jeg likte følelsen av at en jente tok på meg på denne måten. Da resten begynte å bli gode og fulle, så ble drikkeleken sakte men sikkert avslutta. Jeg hadde glemt den for lenge siden. Jeg satt nå sammen med denne jenta og ble befølt nedover låret. Det var deilig, og jeg måtte trekke på smilebåndet av og til. Vi snakka mye, og hun sa at hun likte å kose litt med jenter av og til. Jeg ble helt skjelven i kroppen av å høre det. En liten stund etter spurte hun meg om jeg ville bli med ut en tur, fordi hun måtte røyke. "Ehm, ja klart" Jeg røyket jo ikke selv, men ville ikke si nei. Da vi gikk ut sto der andre og røyket også, hun går forbi dem og setter seg på en stol litt lengre unna. Jeg kommer dultende etter. "Vil du ikke sette deg ned da?" spør hun meg. Jeg sier at det er ikke noen andre plasser enn bakken å sitte på her. Da slår hun seg på lårene som et tegn på at jeg skal sette meg på fanget hennes. Jeg setter meg forsiktig ned på fanget hennes, hun fortsetter å røyke, og vi prater om alt mulig rart. Etter en liten stund kjenner jeg hun tar hendene sine rundt magen min, så spør hun meg om hun kan få varme hendene sine der. Jeg protesterer ikke. Og snart trekker hun litt opp toppen min og legger hendene sine under. Jeg blir helt paff, kjenner at dette er spennende. Jeg spør henne om hun gjør dette på hver fest. "Nei, har aldri gjort dette før, ikke med noen som er så deilig i alle fall" Så ler hun litt.. Jeg blir helt rød i ansiktet. Er glad for at jeg sitter med ryggen mot henne. Kjenner hun beveger hendene sine høyere og høyere, nesten opp til puppene mine. Hun hvisker i øret mitt "Får jeg lov til dette?" Jeg himler med øynene og får kremta frem "ehh, ja, vil det" Hun fortsetter oppover med hendene, masserer dem rytmisk og jeg kjenner hvordan brystvortene mine blir hardere og hardere. Jeg lener meg bak til henne og hører pusten hennes mot øret mitt. Hører hun liker det like godt som meg. Jeg snur hodet mitt mot hennes, har så lyst å kysse henne. Hun vrir hodet sitt mot mitt og kysser meg først forsiktig på leppene. Jeg slutter, og fukter leppene mine enda mer, og kysser henne på nytt. Denne gangen kjenner jeg tungen hennes mot min, så deilig å kysse en jente er alt jeg tenker på nå. Like myke lepper som meg, like forsiktig og samtidig krevende. Nå kjenner jeg ene hånda hennes knepper opp buksa mi, og sklir innenfor trusa. Hun beføler fitta mi med hele hånden sin, jeg begynner å puste tyngre selv om hun ikke har gjort noe enda. Det er så deilig å ha en myk jentehånd der, men snart knipser hun meg tilbake til virkeligheten. Noen kommer, og vi må stoppe opp.. Jeg reiser meg opp fra fanget hennes, og prøver å justere toppen min tilbake, mens hun oppholder de får jeg snudd meg og kneppet igjen buksa også. Jeg gikk nesten sjanglende inn i huset igjen. Denne gangen var det hun som kom etter meg. Jeg bestemte meg for å gå inn på badet, håpte bare på at hun kom etter meg. Føltes som om jeg gjorde noe ulovlig, men også noe utrolig herlig. Jeg gikk på badet som var i kjelleren, tenkte meg at det ikke var så mange på festen som brukte dette. Jeg så bak meg rett før jeg gikk inn.. og der kom hun. Hun hadde langt mørkt hår, ubeskrivelig herlig kropp og et smil som fikk alle glade. På denne måten ville jeg aldri beskrevet en jente før, men noe så flott kan man ikke la være å se på. Jeg satt meg ned på do, var litt småfull og ganske fornøyd etter kysset jeg fikk tidligere. Hun låste døren etter seg, og kom gående sakte mot meg. Hun smilte, og jeg var i himmelen. Hun satt seg over meg, med ansiktet mot meg. Vi kyssa lenge, og hendene mine kila henne oppover ryggen og ned igjen. Jeg dro forsiktig av henne toppen, og kyssa henne mellom puppene, hun lukta kjempegodt. Etter litt kneppa jeg opp bh'en hennes og ble helt lamslått av hvor deilige puppene hennes var. Jeg forklarte meg først at jeg aldri hadde gjort dette før, hun smilte og sa at det var helt greit. Jeg tok så ene brystvorten i munnen, bet litt forsiktig i den og kjente den ble hard i munnen min. Vi satt sånn en god stund, og jeg fikk nyte dette synet lenge. Etter hvert spurte hun meg om vi ikke kunne reise oss opp. Jeg var villig med. Hun kledde av toppen min sakte, og jeg fikk mye skryt av magen min. Jeg fortalte henne at da var ikke trening fire dager i uken bortkasta likevel. Hun begynte å le, og da måtte jeg bare kysse henne. Vi sto sånn og kyssa lenge, med puppene mot hverandre og tungene lekte seg ivrig. Hun starta gradvis å kysse meg nedover halsen og stoppa en god stund ved puppene mine. Jeg måtte avgi ett høyt stønn når hun småbet i brystvortene mine. Hun fortsatte videre nedover, både slikka og kyssa meg nedover magen mens hun kneppa opp buksa mi igjen. Men denne gangen dro hun den ned og jeg tråkka den av meg. Nå satt hun på kne foran meg med begge hendene på hver side av rumpa mi. Hun kyssa lett over trusa mi, så dro hun den ned og stirra lenge. Jeg ble litt flau, trodde det var noe galt. Men så sa hun at det var den deiligste fitta hun noen gang har sett. Hun fortsatte å kysse den, masserte med en tommel på klitten min og det kjentes ut som jeg skulle komme bare av det. Tror hun merka at jeg var så nær allerede, så hun reiste seg opp igjen og begynte å kle av seg buksa si rett foran meg. Jeg var i en slags transe, for jeg klarte ikke å gjøre annet enn å se på. Hun smilte mens hun trakk av seg buksa, og jeg smilte tilbake. Jeg spurte om hun kunne sette seg ned på badekar-kanten. Hun gjorde det jeg sa. Jeg nøyt synet av henne, satte meg på kne foran henne og trakk sakte av trusen.. Jeg var nå kun få centimeter fra fitta hennes, og det var så deilig å se på. Trakk leppene hennes fra hverandre, gjorde tunga mi stiv og lekte rolig med klitten hennes. Hun sa navnet mitt mange ganger, og jeg ble enda mer opphisset av det. Jeg stakk to fingre raskt inn i fitta hennes, hun reagerte med ett høyt stønn, jeg jokka ut og inn mange ganger mens tunga mi nærmest vibrerte mot klitten. Jeg ville heller ikke at hun skulle komme helt enda, så jeg tok henne i hånda og vi la oss ned på teppet midt på gulvet. Jeg satt meg på kne over henne, senka meg ned mot fitta hennes, kjente det ble varmere. Jeg bøyde meg ned og vi kyssa lenge. Jeg kjente med en finger i sprekken hennes hvor deilig våt hun var. Jeg trakk fingeren til meg og lente meg over henne igjen, så putta jeg fingrene sakte inn i munnen hennes. Hun likte det godt. Spurte om jeg løy i sta da jeg fortalte jeg ikke hadde gjort dette før. Vi lo endel, før hun spurte om jeg kunne snu meg sånn vi lå i 69. Jeg gjorde det hun sa, og nå fikk jeg smake skikkelig på henne. Jeg kjente hvordan hun slikka meg, og gjorde ett forsøk på å herme etter henne. Hun stakk tunga langt inn i meg, og jeg gjorde det samme. Bare få minutter etterpå kjente jeg hvordan hun kom i munnen min. Det var det deiligste jeg hadde opplevd. Og deiligere skulle det bli.. Jeg kjente nå at jeg også var nær ved å komme. Jeg kjente plutselig noe trenge mot rumpa mi, hun hadde fuktet tommelen sin, og masserte den hardt mot rumpehullet mitt. Det var så deilig. Og nå rant det over for meg, jeg kom så hardt som jeg aldri har kommet før. Jeg hylte så høyt at jeg var sikker på at hele nabolaget kunne høre det. Etter vi hadde kommet oss litt, lå vi og holdt rundt hverandre og kysset. Jeg hadde aldri vært så fornøyd som den gangen.. og mange ganger etterpå også. Read the full article

#deiligepupper #lesbisksex #norskepupper #pupper #storepupper

[bokbrekk]

steder hvor vi

en stille verden hvor vi engang levde en gangsterfilm hvor vi ennå skal jages lenge fra tak til tak, fra dag til dag, mot løsningen dit hvor vi trekkes av skjebnen i medgang og motgang her hvor vi fortsatt bor i en virkelig virkelig verden det hvor vi repeterer oss selv i en monoton selvfornektelse der hvor vi venter det minst butikkene hvor vi kjøper vakre klær åkrene hvor vi makelig nå kan så og høste en kjærlighetshistorie hvor vi følger stadiene i hans besettelse, fra det første magiske møte jorden hvor vi engang stod omstendigheter hvor vi ville kunne si: «disse folkene ser i tillegg til våre farger også andre.» der hvor vi hver gang ville se den samme bruntonen, der ville han en gang se en brun, en annen gang en rødgrønn templet, hvor vi rasede just! solfylte morgener hvor vi med små bevegelser forsikrer hverandre at vi har våknet, at vi er på vei tilbake barndomsårene hvor vi alle var ute og badet eller vi gikk med pluto, hunden vår, i skogen koselige skogturer hvor vi nesten bestandig laget bål og grillet pølser oppe ved tjønna et fellesskap hvor vi kan snakke om alt ei gordisk knute hvor vi lever og klamrer oss til kropper, som druknende til det å drukne fra denne smale sletten hvor vi står ses maurertårn på knauser, spredte spor av hesters hover gatehjørnet hvor vi skiltes første gang en kilde hvor vi kan speile vårt ansikt et sted hvor vi kunne se parken og en slette ligge badet i måneskinn stedet hvor vi igjen så ut over parken under det samme måneskinnet der hvor vi finner en tvungen og innfløkt uttrykksform, kan vi erkjenne en ikke tilstrekkelig behersket tankeoperasjon den lille skogbygda hvor vi steg av toget en hverdag hvor vi ustanselig overdynges av uvesentlig informasjon og innpåslitne sanseinntrykk der hvor vi er i stand til å motta selve budskapet om verden og livet sluket hvor vi en gang hadde lett etter musen den store kurven hvor vi pleide å legge de skitne uniformene våre og noen ganger våre egne sivile klær et sted i tingene hvor vi likesom svever i luften og må søke et festepunkt i oss selv å, hvor vi kjenner den, denne stemning av død og forråtnelse, av aske og intethet denne jord, hvor vi opholder oss en kort tid og lever i sus og dus, for så å drage videre mot et ukjendt mål en situasjon hvor vi som aktive subjekter står overfor en kontrollerbar verden av objekter stedet hvor vi lever det punkt hvor vi nu befinder os ute, hvor vi er ufrie og lider mye steder hvor vi ikke kan se det stedet hvor vi er der hvor vi hadde avtalt å sitte der hvor vi blir avbildet med et uttrykk vi ikke før har sett ved elven hvor vi skulle bade der hvor vi også finner eller møter det litterære verket der hvor vi setter oss til, og i fordypelse, den konsentrerte fordypelsen, forsøker å finne et jeg, i denne særegne saksgangen der hvor vi ikke vet dit, hvor vi kommer til å si: det er nå jeg er lykkelig det utdratte området, hvor vi er så trygge på oss selv og de vi har rundt oss at vi glemmer det, glemmer at vi elsker vanene der hvor vi er mest hjemme, for der hvor vi er mest hjemme og på det livligste, er også der hvor vi er mest uttrykksfulle der hvor vi kan se dem synlig usynlig der hvor vi forventer en innberetning der hvor vi er lykkelige iallfall ikke hvor vi kan se det arresten hvor vi befant os her, hvor vi alle går vill sansene hvor vi danser langsomt over trollspeilet overalt hvor vi leter oss fremover med pusten et landskap av logiske kortslutninger hvor vi ser kuer kledd i sølvrustninger gresse blant skyer ildstedet hvor vi gjenopplever blodstyrtningen og det tunge ekko av dyrepoter gjennom hulegangen her i fremtidens begynnelse hvor vi skal reise oss opp og juble mellom stjernebildene langt der utefra hvor vi drukner i duftene sjøgresset bærer i havlommene i munnen her hvor vi skjønner mer av tomhetens underbygde struktur det største rommet, hvor vi kan ta imot kunder og drive informasjon slik at det synes. en pyramide der hvor vi kan nyte resten av levedagene våre i år hvor vi klynger oss sammen i smug og drømmer om whitman en understrøm av søvn hvor vi binder og befrir som i nektelse og bønn filmer hvor vi spilte stjerneroller den skogen hvor vi var i natt. tidsrom hvor vi vet - enda så lite han er villig til å fortelle - at han hele tiden strevet med å oppnå denne evnen til å gjøre seg usynlig mot slutten hvor vi kan ane at de litterære musklene til forfatteren viser seg vi vet faktisk ikke helt hvor vi befinner oss i denne historien den vegetative organismes hovedsystemer, hvor vi skjelner mellom fem undergrupper det siste og mest fjerntliggende område hvor vi vil svare for våre tanker drømmeinnhold hvor vi på ingen måte skulle vente det de tilknytningspunkter, hvor vi med hensikt slipper drømmetydningens tema stedet hvor vi hadde gravd ned termosflaska med kamillete menneskets tilværelse på jorden – hvor vi lever "ohne unsern wahren platz zu kennen" overalt hvor vi kom frem, stod det nye hester parat stedet hvor vi elsket alle åkrene hvor vi makelig nå kan så og høste den grunn hvor vi står er fra fordum blitt viet til strid det stedet hvor vi ser dem, føler dem den eneste erfaringen hvor vi kan sikre oss det aller nærmeste og det aller fjerneste, og aldri det ene uten det andre den eneste gangen i løpet av livet hvor vi eventuelt er på høyde med litteraturen er når vi dør svaberget hvor vi setter oss ned hjernen hvor vi kapper land med en lakk negl treet hvor vi hang i en stropp hele dagen fars hus, hvor vi blir tildelt hvert vårt enerom, overlatt til oss selv et betydningsområde hvor vi finner ord som «gedenken» (erindre), «eingedenk sein» (minnes), «andenken» (ihukommelse), «andacht» (andakt) historien hvor vi moderne mennesker kunne gli inn uten å vekke nevneverdig oppsikt og uten å virke særlig forstyrrende skyggen hvor vi tier leddyr (hvor vi i dag finner insekter, edderkopper, krepsdyr med mye mer) en sort flekk midt i øyet, hvor vi ikke kan se noe som helst trondheim, hvor vi møtte en marokkaner dit hvor vi må miste alt sletter hvor vi kan slå opp telt og legge oss ned et sted hvor vi kunne gå ut av senga toppløse, et sted hvor det ikke føltes som vi skulle på polarekspedisjon en æstetisk komposition, hvor vi er tvunget til at møde dem i øjenhøjde familiebordene hvor vi setter oss broderlig i ringen for å melde en bedre dag for verden for å plante roser på markene vasket av flommene situasjoner hvor vi har vondt situasjonen kan da sammenlignes med den hvor vi har mistet paradigmet som var et middel for språket var vore egne veje, hvor vi kan mødes to punkter hvor vi kan lære noe de punkter hvor vi kan regne med å få større klarhet der hvor vi først trodde at vi sto overfor et unntagelses-tilfelle hvor teknikken sviktet de to tilfellene hvor vi underkastet symptomene en inngående undersøkelse, inn i det intimeste av pasientenes seksualliv to steder hvor vi har faste holdepunkter for å bedømme denne utvikling ett punkt hvor vi ikke fant sammenheng og følte et hull i vår teori slagmarken hvor vi bemektiger oss libido her hvor vi ikke ser et menneske, ikke hører en menneskelig røst, men bare en en svak gjenlyd av musikkens toner der hvor vi hele tiden starter der hvor vi har med en skriver å gjøre, der har vi fiksjon, og jo bedre skriveren er til å skrive, jo bedre er diktekunsten fargo, hvor vi sov om natten i en tom boxcar en anden kant, hvor vi igen fik job farlig dunkle veier, hvor vi bys å famle mot et mål støvet, hvor vi har begravet de forstummede raser og all deres fordervelse en hede, hvor vi to nylig sammen lå en sykeseng hvor vi dømmes for vårt fravær en åpen flanke hvor vi kan speile oss en animasjonsfilm hvor vi er gjenkjente som dem vi ikke er dunkle veier hvor vi blinde jager mot fjerne mål midlertidige perronger hvor vi venter for å begynne en reise viddene hvor vi bor universet hvor vi kanskje hører hjemme avdelingen, hvor vi fikk beskjed om at kirurgen snart ville komme og undersøke ham en uansvarlig lek hvor vi oppløser kunstens og vitenskapens sprog i løse bokstaver den største campinghytta, hvor vi satt tett i tett, på stoler, på golvet og på senger likkisten hvor vi i all fred kan tale litt om våre affærer malmø hvor vi skulle se på et, etter datidens målestokk, avansert datasystem for sykehus et lite halvsjokkert øyeblikk hvor vi begge tenkte på hva hun nettopp hadde sagt gud vet hvor vi kommer til å være der ute hvor vi følger instinktive spor den grågrønne hvalbuken hvor vi oppbevarer bagasjen i heslige hyller til et roligere sted, mener jeg, hvor vi kan sitte og snakke sammen fire av essayene i der hvor vi er lykkelige tomme rom hvor vi presser drue etter drue ut gjennom fingertuppene grotten hvor vi famler hverandre frem mens vi risper opp veggen av natt rommet med slangene, hvor vi en dag plutselig forsto sammenhengen mellom slangene og kassene med nyfødte kyllinger et stykke hvor vi føler at intet kan hindre den uundgåelige lykkelige slutt områder hvor vi har god grunn til å forvente lydmalende ord semantiske roller hvor vi vektlegger to prototypisk forståtte motpoler situasjoner hvor vi kan si fylliken omfavnet lyktestolpen der hvor vi startet der hvor vi kunde gaa uforstyrrede sammen og tale om vor livsglæde et hjem hvor vi ikke hadde eplehave i mørket hvor vi alle befinner oss en natur hvor vi bor, dyrker og høster - vennlig og i respekt for alle andre livsformer en oase hvor vi fremdeles er begeistret over livet, over ethvert liv raattenskap hvor vi vender øinene hen det store skolebordet hvor vi elever ofte må sitte så sløve eller ikke fullt så sløve lørdagene hvor vi fødtes på kaiene, 175: hogg oss fast mellom ropene 176: og svarene, mellom trossenes snodde utholdenhet en annen kilde hvor vi kan finne smilet ditt denne verden, hvor vi er gjester denne verden, hvor vi må leve den lille esken hvor vi oppbevarer sysaker et bord ved vinduet hvor vi kan sitte og se bort på huset som står mørklagt og tungt i skumringen. mot bordet hvor vi har sittet og spist i ermenonville, hvor vi spiller våre egne sanger, hvor det er så stille at skrittene våre forstyrrer oss, omgitt av stenvegger friheten der hvor vi kan leve og løpe fritt på de store vandringsveiene en by hvor vi selv har vår rot fra ekeberg ut imot skarpsno og skøyen med frogner og vika og kampen og tøyen og akershus hilsende fjorden imot. den store helheten hvor vi er deler siste siden av boken, hvor vi får høre at profetien har gått i oppfyllelse den delen av verden hvor vi vil at slike ting skal foregå som om det er snakk om en slags tillokkelse i byen hvor vi bodde, og i karavanen som vi kom med et slags hellig handlingsmønster, hvor vi kan ane den underliggende forestilling om at solen er den guddom som gir tilværelsen den store eroskraft - som de to mennesker gjentar og uttrykker gjennom sin kjærlighet tekster hvor vi klarere enn noe annet sted finner uttrykk for fundamentale idéer i hele trebindsverket, ja i hele forfatterskapet der hvor vår histories vesentlige avgjørelser faller, hvor vi overtar og oppgir dem, hvor vi stiller spørsmål ved dem og igjen oppsøker dem, der verdner verden i en tilstand av væren hvor vi er innsatt i og underordnet avdekketheten i odalen hvor vi aldri så en tysk soldat det huset hvor vi hadde bodd diktsamlingen charmes hvor vi finner kirkegården ved havet havet hvor vi for evig treller for de avskylige uten lys og uten håp en sti av avsvidd gress og strå vil vise hvor vi måtte gå dengang vi flyktet bort med dere en dag hvor vi kan leke med den vi mest elsker, storslått, forferdelig, deltakere i guds prosjekt: å skape kunst av det alminnelige et svart-hvitt fotografi hvor vi ser ryggen hennes med fingrene som nærmest spriker ut fra skuldrene, og hvor hun holder en hvit maske alle åkrene hvor vi makelig nå kan så og høste de punktene hvor vi har vært i tvil et halvmørkt kammer, hvor vi mer aner enn egentlig ser omrisset av et menneskelig vesen de omstendigheter hvor vi har hatt den lykke å stifte hans bekjentskap et sted hvor vi kan spise nisten vår høsttakkefest hvor vi spiser og drikker og minnes de døde under en gylden måneskål som lover rikdom her ombord i denne tunnelbane i drømmens virkelige vogn hvor vi en gang skal stige av i en fullstendig ukjent by i årsakenes tidsalder hvor vi ennå ikke er leger for stjerner/skjønt de på sin side kunne trenge det der hvor vi presset musklene til det ytterste for å våkne ved paris’ drivhus hvor vi ofte ble tatt med for å leke overalt hvor vi var disse spørsmålene hvor vi vet at legene nå nesten er kommet så langt at de kunne forebygge de fleste av den slags forbrytelser, hvis vi bare ville avse de nødvendige pengemidler gamle ubehagelige bilder, hvor vi ser oss selv igjen, ydmyker oss overfor oss selv denne flimrende skjulthet hvor vi innimellom fornemmer det usedvanlige en storhetens verden, hvor vi i lyse øyeblikk føler vårt bilde beveget i henhold til en tusen ganger annerledes dynamikk der hvor vi sier at vår følelse er delt en retning hvor vi senere skal se befalingen og besvergelsen krysse hverandre det sted hvor vi ikke ville si noe, der vi utmerket godt vet hva vi ikke vil si men ikke vet hva vi ville si her hvor vi maler trærne blå her hvor vi sminker en tåre på kinnet den lille holmen, hvor vi fant henne bak pianoet, hvor vi kunne trenge den opp i et hjørne og fange den det eneste stedet hvor vi kunne prate butikkene hvor vi kjøper vakre klær stien hvor vi fant en lyng med alt det blå som er å få ute ved kysten, hvor vi i et øde terræng har indgjærdet os mot alskens overraskelser et musehul, hvor vi kan slippe væk gatehjørnet, hvor vi mottes ofte et sted fra hvor vi ikke kan nå hinanden mer et punkt hvor vi må se det i øynene - døden er - eller vil være - et faktum - legemet må legges av øyeblikk i livet hvor vi sto hverandre særlig nær her hvor vi skrev med våre kropper store myke former i svart hvitt: din kropp er et hjem i min der hvor vi skrider fra potens til handling, fra mulighet til virkeliggjørelse, der har vi del i den sanne væren men hvor vi har vært i mellomtiden og hvem vi er blitt det sier bildet ingenting om et land hvor vi kan føle oss trygge på vesentlige områder det område hvor vi kan begynne våre undersøkelser den angstfullt bølgende ringen hvor vi er innesperret gatehjørnet, hvor vi møttes ofte dit hen hvor vi intet vet dyp hvor vi møtes du og jeg og vår gud den retningen hvor vi mente bilen måtte stå i sengene hvor vi pleide å sove den skogen hvor vi var i natt det sted hvor vi befant oss et tidsrom hvor vi vet i bakken hvor vi tegner lørdagene hvor vi fødtes på kaiene den korte morgenstunden hvor vi fremdeles er sammen i hvert ord hver bevegelse og befridd fra all engstelse og den kalde fremmedfølelsen de gyllenmørke gårdene hvor vi for en stund slipper fri fra redselen denne inntil dødsdepresjonen krenkende pakt hvor vi dømmes til å leve under de ideer som tjener sivilisasjonen fra høydedraget over glemmingebro, hvor vi bor, er tre kirker synlige i landskapet i stuen, hvor vi iblant telte sekundene fra lynglimtet til tordenen kom en kveld i malmo, hvor vi hadde stått på terrassen og sett utover byen, hvor den svarte, tunge himmelen åpnet seg i lyn etter lyn overalt hvor vi møter ham, er han den sindige, selv-beherskede, sunt fornuftige mann, fast og traust og «harmonisk» helt igjennom bak de tre gamle løvtrærne, som fra hvor vi satt så ut som ett, var månen på vei opp den lille sykkelbutikken hvor vi hadde kjøpt den forrige sykkelen den vesle gresssletten ovenfor steinene, hvor vi lå på håndklær etter å ha badet stranden, hvor vi nå satt, oppe på klitten, noen meter fra skogkanten, og så utover det grå og stille havet den lave gropen hvor vi pleide å kampere under betongbroen nede ved småbåthavnen, hvor vi om marskveldene kunne hoppe fra isflak til isflak, underlig oppstemte i det blålige mørket en slags sone hvor vi for andre går fra bestemt til ubestemt, ubestemt til bestemt steder hvor vi har vært en gård hvor vi fikk leie ei kårstue. en av de få arenaene utenfor skolen hvor vi og dem hadde noen form for konstruktivt fellesskap den androgyne kristusfiguren hvor vi kunne finne fred og hvile en helg hvor vi skal ha det fint og gøy sammen, men hvor vi også skal få del i den hellige ånd der hvor vi ikke ødela alt i vår hlodige rus enkelte tilfeller, hvor vi står overfor et sjeldent storsinn denne spisestuen hvor vi nå inntok vår lunsj den vektskålen hvor vi har lagt vår stolthet overalt hvor vi gjenfinner det av oss selv som vår intelligens hadde vraket fordi det lå utenfor dens område, denne siste rest av fortiden, den beste, den som, når alle tårer synes å være tørket inn, ennå kan få oss til å gråte i et fuktig vindpust, i den innestengte atmosfæren i et værelse eller i den første sprakende peisild, overalt hvor vi gjenfinner det restaurantens store spisesal hvor vi skulle gå inn til tonene fra et sigøynerorkester i denne tunge søvn hvor vi møter vår tidlige ungdom, år som er gått og følelser som er borte, des-inkarnasjonen, sjelevandringen et slott hvor vi høylig forbauses over å gjenfinne dem, disse drømmene hvor vi kommer til et tomt hus og fortvilet leter efter en person som vi har kjent godt i det virkelige liv den delen av vårt hjerte hvor vi minst venter dem, og hvor vi ikke hadde forberedt noe forsvar et svimlende kaleiodoskop hvor vi ikke skjelner noe som helst dette rommet hvor vi røker og som skriver seg fra det gamle palazzo barberini et tomt rom hvor vi i høyden får se gjenglansen av vårt eget begjær stedet hvor vi reiste hen for ikke å sætte nogen på sporet tåkekledte marmorbed, hvor vi ikke lenger går en labyrint hvor vi skulle finne en ideologiløs kjærlighet den planeten hvor vi nå en gang er strandet den siste fase i vårt opplegg, hvor vi med den kristne middelalderplatonisme skal se standpunktene endre seg igjen lokalet hvor vi begynte å danse et lite bortgjemt værelse hvor vi kunde feire gjensynets glede usett og upåaktet min hjemby hvor vi for det meste skulde tilbringe ferien et lite konditori hvor vi slo oss ned for å vente på kjæresten hans de saliges øyer hvor vi begge hørte hjemme et sted hvor vi kunde være alene på vertshuset hvor vi tok inn akkurat her hvor vi trengte den mest den lille jordhytta hvor vi behandlet de feilernærte barna blaudalen, hvor vi ankom tidlig på ettermiddagen sandstranden hvor vi skulle bade og leke etter andakten en tid hvor vi skal sees rigtig ofte til gjensidig glede og hygge en celle, hvor vi oppholdt oss noen timer, i en andektig opphisselse over hva vi hadde fått satt i gang veiene hvor vi vandret i våre skinnende kjoler og gjennomsiktige slør lunder hvor vi fant kildene og drakk av hendenes skåler dyp hvor vi møtes du og jeg og vår gud eventyret hvor vi kan treffe pene mennesker og fortsette å spise vår sunshine breakfast under den evig blå himlen vår egen tid hvor vi har lært å bo den plass hvor vi brant våre billedstøtter de oversatte sagaer, hvor vi får små glytt inn til denne side av hans vesen det hjørne av muren, hvor vi gjorde op ild steder hvor vi lærer om denne viktige siden ved livet disse gater hvor vi har vår leir skuret, hvor vi satt den første gang og så de rare skygger flakse i muntert striregn på den nokså hvite duk spektroskopi, hvor vi ser på lyset fra et stoff plassert i en flamme den restauranten hvor vi vanket og spiste våre måltider et hjørne hvor vi kunne drikke og snakke i fred dit hvor vi blir slaktet i skyggen av den store asken, hvor vi sitter og spiser en forskremt is en sekt hvor vi vil få anledning til å oppdage flere sjamanistiske levninger en øy i vourukasha-sjøen (eller havet), hvor vi også finner den monstrøse firfirslen skapt av ahriman det fordømte mandeltreet, hvor vi lovte at vi skulle møtes igjen den hagen hvor vi hadde planlagt et liv og en kjærlighet like langvarig som suset fra et fjernt fossefall; den benken ute i bærum hvor vi pleide å mdtes før i tiden dype floder hvor vi fraktes i mudderprammer, og gråheten stiger opp om oss den mørke stunden, hvor vi leter etter de ordene som kommer til å bli et utkast der hvor vi venter på fortsettelsen dit hvor vi mest er hjemme en tilstand hvor vi ville kunne erindre oss fremtiden mens vi om fortiden ikke vet noe som helst, eller til nød bare kan ha en forutanelse uansett hvor vi befinner oss, forsøker vi å gjenskape den, for å oppleve den på ny sfæren hvor vi mener også naturens ånder befinner seg natten hvor vi bier et sted hvor vi var nødt til å pakke om sekkene fordi noen av dyrene tydelig var ute av form og ikke greide vekten lenger. et øyeblikk hvor vi finner det naturlig å vende tilbake til henne igjen grussletten hvor vi barna spilte speis og lekte røvere café brandstrup hvor vi møter venner fra kunstskolen. parken hvor vi pleide å gå turer en gate som kalles rua nova - den nye gaten - hvor vi alle kan beundre orientens rike skatter den årlige høstfesten hvor vi inviterer hele gata hjem et tempel hvor vi kunne bo en labyrint hvor vi skulle finne en ideologiløs kjærlighet dit hvor vi får møte deg i hellig lek og lovsang her, hvor vi mindes og glemmer her, hvor vi glemmer de døde bedst i landsbyen hvor vi hadde hatt teltleiren vår i nærheten drømmene, hvor vi gis fornemmelser som ikke lar seg oppleve i livet der hvor vi måler alle ting ved deres pengeverdi, der er det nødvendig å utøve mange yrker som er bent frem meningsløse og overflødige den mørke strand hvor vi jager om og har vårt skjulte rede dypt i tornekrattet menneskehet der hvor vi blir et jeg og plutselig forsvinner det mest verdifulle fristed er å søke der hvor vi kan være virksomme dit hen hvor vi intet vet denne ufattelige og infernalske festen hvor vi hadde forestilt oss den vi elsker midt i en fiendtlig, pervers og besnærende hvirvelstrøm gressbakken hvor vi ganske svakt kunne høre de horisontale, men fremdeles tette og metalliske klokkeslagene fra saint-hilaire overalt hvor vi tjener vårt brød øyeblikk hvor vi syntes denne livsfilosofien var riktig situasjoner hvor vi i samsvar med våre vaner er fristet til å utlade en vond følelse det ukjente hvor vi seiler og bare høster tanker mens lyset og mørket vi aldri blir lei av jobber skift tunge skygger hvor vi ligger og bruser en hel sommer i kaninfjærene et punkt hvor vi oppdager sannheten i form av en gjensidig eksklusjon av det å være og det å kjenne de evighetens verdener hvor vi alltid skal leve i jesus, vår herre i fantasien, hvor vi aldri er bundet en friksjonsløs virtual reality verden, hvor vi med noen tastetrykk kan oppleve både himmel og helvete

[sandytree1]

Anno 1537

Man kastet ikke bare ting, men sparte på dem i lageret. Lagde kraft av bein og piper eller fløyter av de rene beina. En ide er at noen kastet noe en gang i marka, fordi de trodde de ikke kom til å trenge det, men viser seg at de faktisk trengte det likevel, og må løpe ut for å lete etter det de kastet. Morsom fortelling for en episode :).

Ars Heraldica: Våpenskjold

En herold er sendt for å møte mestrene. Mesterfordelen gis i hvelvrommet. Jeg er komme for å lære dere om våpenskjold, Ars Heraldica som det ofte kalles. Det er et system for kjennetegn. Hvordan man viser hvem og hva man er. Dere kjenner kanskje våpenskjold fra de rike og mektige, adelen og fyrstene. Men mange borgere har også våpen. I heraldikken betyr kontraster mye, det er derfor vi har bestemte farger: rødt, blått, sort og grønt. Og den rekkefølgen er de mest brukt. Det er også snakk om to metaller: sølv og gull. Hos adelen ser vi at de ofte har blå eller rød bunn, og detaljer i sølv eller gull, eller omvendt. Det var bare å dikte opp sitt eget, for borgerne. Hos dem er det noe vi kaller en fri våpenrett: man kan ta det våpenet man ønsker, så lenge ingen andre bruker det allerede. Mens adelen fikk oftest et brev med våpenskjold malt opp fra kongen. Her har jeg tatt opp våpenskjoldet til Fru Inger fra Austslott. Det er Rømer-slektens våpen. Og kirken har sitt våpen som dere kanskje fortsatt husker, selv om erkebiskopen har dratt. 

Da erkebiskop Olav Engelbrektsson reiste fra erkebispegården gikk han i dekning på fortet sitt på Steinvikholmen. Hans private hær omringer han, men de er få. Riddervesenet er i oppløsning, og ridder var kun en ærestittel. Men når hadde riddertiden sin storhetstid i Norge? I Norge innfører Magnus Lagabøte i 1277 de såkalte riddertitlene. Da får et visst sjikt av kongens menn tittelen ridder. Ridder betyr egentlig rytter, som betyr at man gjør militærtjeneste til hest. Det går tilbake til Frankrike på 800-900-tallet. Ridderne var elitekrigere, og for å vise sin tilhørighet og identitet på slagmarken så ble våpenskjold malt på rustningen. Dette ble også vanllig i Norge. 

Nå er vi i borgens ene av to tårn. Dette er det viktigste tårnet og opprinnelig var det minst en etasje til. Jeg vet at erkebiskopen tok med seg Olavskrigerne, kronregaliaen, og en stor dokumentsamling sannsynligvis hit da han flyktet. Logoen eller våpenmerket til erkebiskopen kan vi se der. Et typisk geistelig våpenskjold med mitraen altså bispelua og bispestaven. Også ser vi hans egen våpenskjold i blått med liljen. Og så har vi Olavsøksa i det røde til siden. Så dette er et flott typisk geistelig våpenskjold. Olav Engelbrektsson flyktet videre til Nederland via Sverige. I dag forbinder man våpenskjold med kommunevåpen eller Norges riksvåpen.

Anno 1537 (S3 E23 P1 Mesterfordel) NRK tv

Glassmakerlauget

Den lange grønne stripa så jeg for meg at ville knekke, så imponert over at dere har fått det til. Her har du en sprekk i glasset. Kom opp i monteringen i natt dessverre. Sirkelen har fått en innsving her som ikke er god. Dette var en ordentlig gruff av en lodding. Den burde vært glattet ut. Bare ha på mer varme her, så ville den ha strukket seg ut. 

Legebesøk

Nå har vi tappet deg for blod, balansen er så gjenopprettet og du vil snart bli frisk. Rødbeter gir blod til kroppen, så værsågod. Gap opp: der ligger drøvelen og gnisser i halsen så denne må løftes opp. Kan dere hjelpe meg med å lage en knute i håret og dra opp. Du vil føle deg frisk i løpet av de neste dagene. I middelalderen døde man oftere av behandlingen enn av selve sykdommen. Legeyrket var tuftet på tro, magi og praktisk erfaring. Kirurgiske inngrep ble utført av bartekjærere. Kirken var skeptisk til at legene skulle få for mye makt, og obduksjoner var forbudt, så de visste lite om anatomi og hvordan kroppen fungerte. I likhet med blodomløp og bakterier. Det vanlige var å diagnostisere på bakgrunn av det som kom ut av kroppen. Dro en kvinne gjennom en tønne for å få de onde maktene til å forlate henne. Noen slet med ryggen, derfor måtte de ta en urinprøve. Per slet med tennene sine, så han fikk en tannpinne som han skulle dra rundt tennene sine til det begynner å blød, så skal han sette pinnen i treet så de onde maktene forsvinner inn der. 

S3 E24 P2

Slektsfilmen til Hanne

Elias Konradsen Severin kommer til verden i 1751. Det bor rundt 800 millioner mennesker på jorden, riksgrensen mellom Norge og Sverige blir trukket opp og paraplyen har kommet til Bergen for første gang. Elias vokser opp på et lite bruk rett utenfor Kristiansund. Han er den eldst i en søskenflokk på fire, og bor vegg i vegg med storfamilien. Et paradiss for en livsglad og nysgjerrig liten gutt, som snart blir forvandlet til et helvete. 

I 1763 bryter det ut en kopperepidemi i Norge. Den sprer seg som ild i tørt gress, spesielt langs kysten der kontakten med omverdenen er stor. I det Elias runder 12 har sykdommen inntatt hjemgården hans. Snart er onkelen og flere søskenbarn smittet. Ikke lenge etter er det moren og faren til Elias som er neste offer. Noen dager senere er kroppene deres dekket av kopper. Lille Elias blir hjelpeløst vitne til at foreldrene kjemper for livet. To liv som snart ebber ut. 

Midt i sorgen må han ta seg av søsknene sine så godt han kan. En tung bør for en tolvåring. Hva som skjedde med Elias i årene fremover vet vi ikke. Det vi vet er at kopperepidemien tok livet av 45 millioner mennesker i Europa i løpet av 1700-tallet. Men sykdommen klarte aldri å ta knekken på lille Elias. For når vi finner han igjen er han blitt en voksen mann. Han er blitt gårdbruker og klart seg godt. han har giftet seg med Ingeborg, og på 1800-tallet kommer koppervaksinen til Norge. Dermed får ungene hans en tryggere barndom enn det han selv fikk. 

Hvordan maktet Elias å gå videre etter en så brutal start på livet? Kanskje valgte han å ikke gi opp? Et valg som gjør at Hanne sitter her i dag, over 250 år senere. “Ikke gi opp” har blitt en saying blant oss her i bispegården. Det ble sagt en gang i en turnering, og har blitt sittende siden. 

Det er fascinerende å høre om at en 12-åring ... men 12-åringer er i stand til søren meg hva som helst. Idag tenker vi at en 12-åring er en veldig ung person, men man begynte jo tidligere før i tiden. Faren min sier at han begynte å kjøre båt med fiskelast som 7-åring, som ville vært utenkelig idag. Man leker jo ofte med at konfirmasjon bare er en greie ... “Velkommen inn i de voksnes rekker,” blunk blunk. Men før i tida var du voksen per definisjon når du ble konfirmert. 

Turnering

Byråd: Jeg har begynt å få stressdrømmer med tanke på nåtiden. Jeg våkner etter å ha drømt at jeg var i 2016 og har hatt masse avtaler som jeg har glemt, forsovet meg osv. Men så våkner jeg og er i 1537 og alt er deilig. Drømmer om at jeg kommer tilbake til jobb og at alt er kaos; er noe befriende å være her altså.

Kaste kubbesjakk. Lek med tønnebånd var vanlig under middelalderen og antikken kjent som singleband, og det tester deres styringsevne og hurtighet. Deltakerne skal ved hjelp av en pinne føre båndet fra start til mål. Et spill fra Nederland som var populært i Middelalderen: man skyver en brikke av gangen mot luken med hver sine poengverdier. Høyest poeng er 10, lavest er 0. Første man til 30 poeng. 

S3 E24

Musikkmakerlauget

Du skal lage en sekkepipe og spille på den. Sekkepipen er av asiatisk opprinnelse. Den ble brukt i det gamle Hellas og var populær i middelalderen. Den er kjent i de fleste europeiske land. I dag er den Skottlands nasjonal instrument, og blir mye brukt av skotske militæroffisere. 

Maskelaging

Masker gir rom for ukjente personligheter. Om dere ser på denne, hva slags følelser vekker den? Er den snill eller slem? Om jeg nå setter på den masken. Med en gang får man lyst til å leke. Det er det den er til for! Når jeg tar den på, hva skjer: den gjør deg mer skøyeraktig, du virker nysgjerrig, en luring. 

Nå skal dere lære å lage en skinnmaske. Jeg bløtlegger det, jobber det og vrir det, drar i det så jeg får det så mykt som mulig. Så kan jeg feste fast med spikre der jeg vet jeg kommer til å skjære bort senere. Når denne masken er ferdig, bruker jeg tomlene i første omgang. Der den begynner å tørke litt bruker jeg denne falsbenet / pinnen og begynner å utforme skinnet nøyaktig etter underlaget. Det er dette som avgjør om kopien blir lik. Det er mye mer håndverk og kunstverk bak en maske enn jeg forventet. Du trenger ikke stresse, kan ta den tiden dere trenger, inntil dere tenker at “nå har jeg fått det uttrykket jeg har lyst på.” 

Så kan vi bevege oss til neste steg. Nå skal hele denne masken, mm for mm, hamres med denne hornhammeren. Ikke hardt som dere ser. Jeg trekker sammen skinnet, så det blir halvparten så tykt og gjør det veldig veldig sterkt. Og alle trekkene blir enda tydeligere. Det viktigste av alt er å ha det gøy. 

S3E25 P6

Mysteriespill

I middelalderen var det vanlig med omreisende akrobater og gjøglere. Teaterforestillinger derimot fantes kun som religiøse skuespill: såkalte mysteriespill. Og de måtte man reise langt for å se. Skulle du se teater med lang handling og folk i kostymer, så måtte du nesten dra til en katedralby i Europa. Hele bibelhistorien ble satt i spill, fra skapelsen til jesu død og oppstandelse. Og når man fortalte bibelhistorien i teateret, så var det jo historien man fortalte. Det var slik menneskene forstod seg selv. Hvordan de var kommet til jorda, hvordan alt hang sammen, og hvor man skulle til slutt. Mysteriespillene ble forbudt etter reformasjonen. Samtidig tok latinskolene skuespill inn i undervisningen. Resultatet var den første teaterforestillingen i norsk historie: Adams fall, fremført av latinskoleelever i Bergen. Gamle stykker fra antikken, romertiden. Det ble også noen nyskrevne stykker over litt samme lest. Pluss noen stykker som minner om mysteriespillene, men som kortere episoder. Etter hvert fikk vi et bredere tilbud. Først i 1827 fikk Norge sitt første teater.

S3E25 P5

Teaterlauget

Dere skal fremføre et paradisspill (skuespill) med sekkepipe og masker som dere lager selv. 

S3E26 https://tv.nrk.no/serie/anno/sesong/3/episode/26/avspiller

Høkersken

død kylling, syltetøy

Utflukter: kakebuffé hos mormors stue,

Primærkilder i historie (misc.)

History, Humanities, Social Sciences. Primary sources in these disciplines are original records created at the time historical events occurred or well after events in the form of memoirs and oral histories.

Examples include: Letters, manuscripts, diaries, rare books, historical photographs, first-hand accounts or documentary sources on a subject, person, event or issue; newspapers written at the time of an event, song, or film from time period, historical maps, government reports or data, etc.

More information:

Primary Sources in Arts, Humanities and Social Sciences

Finding and Using Sources in Archives and Special Collections

-

#Anno #tv show #films #transcription

[nordic-language-love]

Tilfeldige Norske Ord og Uttrykk (Mellomnivå/Avansert) Random Norwegian Words and Phrases (Intermediate/Advanced)

å demre for (v1) - å begynne å gå opp for (to dawn on)

Det begynte å demre for ham at det kom til å bli verre. (It dawned on him that it was going to get worse)

Plutselig demret det for meg at det ikke var lov å reise i disse koronatider uansett. (It suddenly dawned on me that travelling in these corona times wasn’t allowed anyway)

muffens (subst) - noe som ikke stemmer (fishy, odd, off)

Hun kunne ikke lukte noe muffens i maten, men hun hadde latt være å spise av den likevel. (She couldn’t smell anything off in the food, but she’d refrained from eating it anyway)

Selv om mamma var flink til å skjule beviset, ante jeg det var noe muffens. (Even though mum was good at hiding the evidence, I had an inkling that something was off)

belage seg på (v2) - gjøre seg klar til, forberede seg til (plan on/for, prepare for)

Norske arbeidstakere bør belage seg på å ha hjemmekontor til minst 2025. (Norwegian employees should plan on having home offices until at least 2025)

Vi må belage oss på nye, strengere korona tiltak. (We have to prepare for new, stricter corona measures)

ved første øyekast (uttrykk) - overflatisk inntrykk når noe er først sett (at first glance)

Ved første øyekast virket gutten helt vanlig. (At first glance, the boy looked completely ordinary)

Disse klærne kan se ganskje kjedelig ved første øyekast, men jeg lover at de er langt i fra! (These clothes may look a bit boring at first glance, but I promise they’re far from that!)

i grevens tid (uttrykk) - akkurat før tida går ut (in the nick of time)

På overtid leder Sandefjord 3-2, men i grevens tid redder Hauge et viktig poeng for Brann. (In overtime Sandefjord leads 3-2, but just in the nick of time Hauge rescued an important point for Brann)

Bilen brøt sammen på vei til flyplassen, og jeg var redd for at vi ikke skulle rekke flyet, men mekanikeren klarte å fikse den i grevens tid. (The car broke down on the way to the airport and I was worried we wouldn’t make our flight, but the mechanic managed to fix it in the nick of time)

tilfreds (adj) - fornøyd (content, satisfied)

Selv om man ikke har partner er sosiale relasjoner viktige for å være tilfreds med livet. (Even if you don’t have a partner, social relations are important for being satisfied in life)

Han så tilfreds ut etter møtet med sjefen - hva tror du det handlet om? (He looked very satisfied after the meeting with the boss - what do you think it was about?)

å syte (v1) - å klage over (to complain/whine/moan)

Du kan vel ikke syte om valgresultatet hvis du ikke engang stemte! (You really can’t moan about the election result if you didn’t even vote!)

Kan du være så snill og slutte å syte i fem minutter? (Can you please stop whining for five minutes?)

i mils omkrets (uttrykk) - i mange miler (for miles around)

Det var den eneste butikken i mils omkrets. (It was the only shop for miles around)

Vi må ikke bekymre oss om konkurranse; vi er det eneste dansestudioet i mils omkrets. (We don’t have to worry about competition; we’re the only dance studio for miles around)

såfremt (prep) - hvis (provided that, as long as)

Presidenten har rett til å be om omtelling i Wisconsin, men han må betaler 3 millioner dollar, såfremt marginen er mer enn 0,25 prosentpoeng. (The president has the right to ask for a recount in Wisconsin, but he has to pay $3m provided that the margin is more than 0.25%)

Det er greit at du parkerer her, såfremt du flytter bilen din før klokka tre. (It’s fine for you to park here, as long as you move your car before 3 o’clock)

å kalle inn på teppet (uttrykk) - kreve at noen forklarer seg offisielt (make someone answer for sth, hold someone accountable)

Utenriksdepartementet vil kalle Russland inn på teppet. (The Ministry of Foreign Affairs wants Russia to answer for this)

Bare fordi han er presidenten, betyr det ikke at han ikke bør kalles in på teppet. (Just because he’s the president, doesn’t mean he shouldn’t be made to answer for this)

Vær snill og fortell meg hvis jeg har gjort noen feil!

#rettelser velkomne #norsk #norwegian #ordforråd #norsk vokabular #norwegian vocab #jeg lærer meg norsk #learning norwegian #norwegian langblr #my oc: norwegian #language blog #learning languages #languages #langblr

[xitsmilla]

Drømmedag

Det er så herlig å bare kunne løfte ansiktet mot sola, og kjenne de deilige solstrålene varme opp ansiktet ditt. Himmelen er blå, og det finnes ikke en sky i sikte. Gresset bøyer seg såvidt i vinden, men brisen er både varm og ikke særlig intens og leker med hårstråene som har falt ut av hestehalen din. Du tenker ikke, for en gangs skyld, du bare er her i nuet. Du bare kjenner på øyeblikket og lar alt annet gå sin gang. Elva som etterhvert munner ut i Trondheimsfjorden er like blå som himmelen, og fjellene i bakgrunnen liksom gjør bildet komplett med sin duse, sommerlige blåfarge. 

Det er disse hverdagslige øyeblikkene, de som tar deg vekk fra det daglige stresset som er så vakre.

Ikke tenk, bare vær

Ikke la andre styre det du vil

Det er så vanskelig men samtidig så hinsides enkelt

Man må bare få taket på det

Å kjenne bølgene fra havet

Å få en smak av ekte frihet

Vi trenger ikke reise langt, bare vekk fra alt mas, om så bare i hagen din

Og bølgene er ikke enorme

De kan ikke ta deg med ut, de fører deg ingen steder

De bare er der, akkurat store nok til at du kjenner vannet strømme frem og tilbake

Og av og til er det bare det som skal til

____________________________________________________________

Det er lenge igjen av sommeren, og fryseren vår er full av is. Planen før neste års skolestart er klar, her skal det gå i terping av språk. Både engelsk og spansk. Planen er iallefall slik, men om jeg faktisk kommer til å sette meg ned med spanske verb og ord og uttrykk gjenstår å se. Men det gjør ingen ting, for det er lenge til august, og jeg lever i øyeblikket for tiden. Og det er så hinsides deilig

Først publisert 20.06.2016, kl. 20:07