#opp: sara min

[kimsgoeun]

also MJ x Sara for the brotp meme

@tonkinwrites

who steals french fries off the other’s plate: Both and claim sharing is caring

who jokingly moves in for the kiss when someone asks if they’re a couple: Sara

who has to bust or bail the other out of jail: Neither hopefully. 

who gives the other advice/comfort about dating issues: Sara because she’s the ultimate hype person in MJ’s life.

who shamelessly cheats at games by reaching over to cover the other’s eyes: MJ, but she still loses anyway

who immediately calls dibs on the top bunk: Sara

who starts and who wins the pillow fights: Sara for both. MJ would let her win because she loveees her. 

who says “your pants would look better on their floor” to the other’s potential crush: Sara lmfao. Poor MJ. 

#hc: min moon ji #ship: mj x sara #opp: sara min

[artcomes-inmanyforms]

Mysterier- En Forestillingsanalyse

Kilden i Kristiansand slår til med en vill oppsetning av Knut Hamsuns “Mysterier”. Klassen vår på Litteratur, Film og Teater var å fikk se oppsetningen den 24. September 2020. Etterfulgt av denne reisen av en forestilling skal jeg ta for meg mine tanker og min gjenværende oppfatning av denne romanen gjenfortalt på scenen. 

Mysterier følger den eksentriske agronomen Johan Nilsen Nagel. En reisende som raskt gjør inntrykk på både sørlandsbyen Kristiania og menneskene som bor i den. Vi får se hvordan han berører de lokale rundt seg, hans eksentriske nærmest bipolare oppførsel og spesielt hva for et menneske han blir da han møter den vakre Dagny Kielland. Vi får inntrykk i hvordan hans forhold med Minutten, en krøpling Nagel tar en sterk interesse i, utvikler seg til en nærmest overnaturlig besettelse. Samt Nagels interesse bak den hvite skikkelsen Martha Gude og hennes forunderlige øyne, for ikke å snakke om hennes gamle stol. Sterke spørsmål surrer i hodet mitt etter denne forestillingen, hvem er egentlig Nagel? Hva vil han? Og hva er det egentlig denne forestillingen vil fremstille? Det er kanskje nettopp på grunn av disse tankene at fortellingen heter “mysterier”, siden Nagel sin karakter er så mystisk, ja og ikke bare han men også hele byens virksomhet også! 

Det første som tok min interesse var scenen. Gulvet var dekket i sopp og en stor grønn hest hang i taket. De brukte hele rommet da fortellingen ble fortalt, både tak- gulv samt åpninger i veggene.  Man ble dratt inn i historien fysisk , den fjerde veggen ble brutt noen ganger hvor publikum ble snakket til og lignende- som fikk deg til å føles som en del av fortellingen personlig. Hva soppen og hesten angår falt tankene dypt inn i analysen av hva de betydde mer enn noe annet. 

Både boka og forestillingen viser tydelig til en rusbruk og alkoholisme, som gjerne var nokså normalt innenfor den tidsperioden. Tankene raste da mot soppen som dekket halve scenegulvet, hvor min analyse av denne biten av scenografien kunne hinte mot nettopp dette- rusbruk. Hesten skapte større tanker, skulle den representere giften Nagel bar med seg hele tiden? Hadde grønnfargen noe å si for betydningen dens? 

Det ble mye tenking frem og tilbake, men så kom jeg på at i noen kulturer betyr en hvit hest død. Det er en del fokus på død gjennom Mysterier. Vi får høre stadig om denne Karlsen som hadde tydelig tatt selvmord, med Dagny Kiellands brevkniv fordi han ikke kunne få henne- og senere tyder det også på at Nagel selv går mot sitt eget dødsleie. Den hvite hesten, som døden rir på, er av og til også avbildet grønn som da avgjorde mine tanker komplett. 

Bruken av spesielt denne hesten syns jeg er viktig. Under en viktig samtale mellom Dagny og Nagel, diskutere de Minutten og temaet rundt hvorfor Nagel sier så mye stygt om seg selv. Nagel hjelper Dagny opp på denne grønne hesten- som kan symbolisere at han holder henne høyere enn døden selv, men da hun av seg selv går ned igjen fra hesten tolket jeg dette som en henvisning mot at hun kanskje ikke holder han like høyt eller vil være en grunn til Nagels fall. 

Måten kostymene i stykket er fremstilt føler jeg kan tyde til hva slags historie vi faktisk følger. Vi vet vi følger Nagels historie- men siden stykket og boka selv er så surrealistiske er det vanskelig noen ganger å vite hva som faktisk skjer og hvorfor det skjer. Her spilte kostymene en stor rolle i min egen tolkning av stykkets vinkling. Kostymene som sto mest ut for meg var Sara og Dagny. Gjentatte ganger hører vi Nagels usmakelige kommentarer kastet mot Sara og hennes vakre saftige nakke eller vakre ben og kropp. Min første tolkning ble da at kostymet til Sara var sydd og laget på nettopp dette premisset- å skulle fremheve hans egen tolkning av henne. Samme slo meg ved Dagny Kiellands avbilding. Da jeg tok boka fatt tolket jeg henne som en velstelt og veloppdragen ung dame. Men da kostyme hennes ble vist- fikk jeg nesten en følelse av at hun ble fremstilt som litt “tøsete”. Hennes ben og lår helt bare, håret ser ut som håret etter en one-night stand eller ihvertfall dagen derpå. Samt hennes konstante utstråling av en tydelig seksualitet- som da hun kysset hunden sin og det ble fremstilt som en seksuell klining. 

Gjennom kostymene alene ble tolkningen min at historien stykket fremstiller er vist fra Nagels egne hode. Alt vi ser på scenen, er det han så og det han hørte. Uansett hvor galt det måtte virke- dette var hva som foregikk inne i Nagels hode, tolker jeg. 

Mysterier er et stykke helt uten like. Den tar reisen fra boka og var ikke redd for å vri det de ville til sitt formål- som fungerte superbra. Litt forvirring ble det, men hva mysterier angår så henger det kanskje mer på greip enn noe annet. Et høyst anbefalt stykke er det- uansett om boka er lest eller ei. Surrealistisk, galskap og en dyp hemmelig betydning bak det hele fanger deg inn på en uforglemmelig reise.

[hana--bi]

26.09.2020

Etter en måneds venting var dagen der, den 24. september. Endelig tok klassen turen til Kilden for å se Mysterier. For min del var dette utrolig etterlengtet. Hadde gleda meg vilt siden dagen jeg bestilte billetten! De gangene jeg har vært på Kilden for å se diverse stykker (les: Jonas fra februar 2020, som jeg så to ganger) har jeg blitt så imponert at det nesten har endret hele min personlighet. Med det sagt, Kilden skuffer aldri, og det gjelder også denne gangen. Jeg skal i dette blogginnlegget ta for meg en liten analyse av dette overraskende stykket.

I Mysterier møter vi Johan Nilsen Nagel, som ankommer en sjenert sørlandsby som mange regner med er Lillesand - dette baseres på at Hamsun skrev Mysterier etter å ha besøkt nettopp denne byen. Forvirrende, fascinerende og ikke minst “on drugs” - stykket setter spor og man forlater salen med like mange spørsmål som forventninger man hadde da man ankom.

Hovedsakelig har jeg lyst å ta for meg spørsmålene som ligger under del 2, av Patrice Pavis’ spørreskjema i denne analysen.

Mysterier ble ikke vist på Kildens hovedscene, noe jeg først ble litt overrasket over. Etterhvert som stykket utspilte, begynte jeg derimot å se på den lille salen som en styrke heller enn en ulempe - romanen tar tross alt plass i en liten kystby. Hva dette betyr på et rent praktisk nivå er at man må bruke sceneplassen på en effektiv måte. Jeg syntes scenen var utrolig fin i dette tilfellet - på venstre side var gulvet dekket av noe man klart kunne se var sopp, og hvis man har helt fullstendig vill fantasi kan man trekke det litt lengre og si at det skal symbolisere narkotika. Det er lett å trekke linjer mellom dette utsagnet og selve stykket, da det er åpenbart at alle fremstilles på en veldig spesiell måte.

Klassekampens Amund Grimstad skrev jo tross alt at dette stykket er “Knut Hamsun på syre” (hele anmeldelsen finnes her, den er utrolig bra).

Hele rommet ble tatt i bruk iløpet av stykket, til og med taket. Skuespillerne beveget seg overalt - de var foran, over og ved siden av oss. I tillegg ble den fjerde veggen brutt et par ganger, blant annet da Nagel drepte Kielland-familiens hund med en av scenes lyskastere, og da Saras karakter flørtet lydløst med publikum. Karakterene var også humoristiske til tider, som engasjerte publikum. I tillegg er tilskuerområdet veldig nærme scenen, som gjør forestillingen veldig intim. Vi kan ordentlig leve oss inn i handlingen og nesten bli kjent med karakterene.

Den scenen som sitter best igjen var da den store, grønne hesten som hang i taket, ble tatt i bruk. I scenen ser vi Dagny og Nagel sammen, og etterhvert klatrer Dagny opp på hesten. Den grønne hesten kan knyttes til Apokalypsens fire ryttere (Four Horsemen of the Apocalypse), hvor dødens hest er grønn. Slik jeg tolker dette, kan scenen symbolisere Nagels ønske om å dø (hvite) hester som et dødssymbol) - men også hans kjærlighet for Dagny og derfor også hans livsglede (fargen grønn = liv). Hesten kan altså ses på som en avbildning av både livet og døden. Det er derfor jeg tror Dagny er personen som sitter på hesten. Seinere blir hesten brukt i en scene hvor Nagel og hans kjære Martha Gude blir født - de “kommer ut” av hesten - som kan symbolisere at deres forhold “blir født” (igjen, grønn = liv).

Jeg ønsker å se raskt og i mindre grad på del 6 av Patrice Pavis’ spørreskjema også.

Fremstillingen av karakterene i den dramatiske oppsetningen av Mysterier viker veldig fra den litt (med all respekt) støvete romanen. Befolkningen i den lille sørlandsbyen er eksentriske, høylytte, en smule gale og flatt ut absurde til tider. Karakteren som overrasket meg aller mest var Dagny Kielland (spilt av Isabel Toming, ei skuespillerinne med sjarm og karisma utenom det vanlige). Hun er ikke lengre en standard, vakker blondine i et periodedrama - heller en brølende, sexy (unnskyld meg) og hard karakter som kan minne om en litt for sterk alkoholholdig drink. Hun er kongen av ensemblet, og driver interaksjonene ofte. Jeg får nesten følelsen av at skuespillerne har fått litt kreativ frihet med karakterene sine, da noen egenskaper ved dem er så geniale at det nesten ikke er til å tro.

Mimikk er den nonverbale delen av kommunikasjon (ifølge psykologi) og brukes mye i teater, hånd i hånd med gestikk. Dette er hjelpemidlene skuespillere bruker for å vekke liv i karakterene sine. Overdrevne bevegelser og dramatiserte ansiktsuttrykk er eksempler. I Mysterier blir ting til tider skrullete - Dagny og Nagel går turer sammen hvor de tramper hardt i takt, Reinert Fullmektig sklir rundt på gulvet, ensemblet vrikker på hoftene og spiller på hverandres bevegelser nesten hele tiden. Stykket er så utrolig koordinert og planlagt i forholdene mellom skuespillernes gestikk.

Planen er å se Mysterier igjen så snart jeg har mulighet. Dette er et stykke som må marinere godt i hjernen før man i det hele tatt skal prøve å ta tak i det, men det er nettopp det som gjør det så utrolig tankevekkende, fint og ikke minst morsomt.

“Thank God for Knut Hamsun” - vi snakkes igjen seinere !

#mysterier

[critics-in-conversation]

SAND Kritikkurstekst 2: Teater som gir håp

Onsdag 13.september gikk jeg inn i Kilden med et kritisk blikk og med lite forventninger. Mine tidligere erfaringer med SAND-festivalen består for det meste av forestillinger som jeg ikke forsto en ting av. Lite visste jeg om hva som ventet meg denne dagen, og at jeg kom til å gå ut av salen med en helt annet holdning.

Jeg så forestillingen "Nå løper vi" i Kilden under sand-festivalen. Forestillingen forteller historien til søsknene Sara Baban og Buzhan Baban. Da Sara var 8 år gammel, og Buzhan 3 år, måtte de flykte fra Irak. Etter 8 år på flukt fikk de asyl i Norge, og vokste opp i Tønsberg.  I forestillingen forteller søskenparet oss om alt fra livet i Irak, til hvordan livet i flyktningleirene fungerer.

Introduksjonen til forestillingen er annerledes fra tradisjonelt teater. Istedenfor en mørk og stille scene, er det et energisk og støyende bilde som møter deg når du kommer inn i salen. På scenen blir flere personer pakket inn i gråpapir som blir tegnet på, og de blir til figurer så fort personen går ut av papiret, og setter seg tilbake i salen. Flere frivillige blir plukket ut av salen, og til slutt er det opptil ett titalls figurer med forskjellige fjes på seg rundt om på scenen. Nysgjerrigheten begynner raskt å snike seg innpå meg. Hva skal disse figurene brukes til, og hva betyr de? Jeg er allerede dratt med inn i forestillingen, og jeg føler også at jeg er med på å danne historien fra første stund.

Etter figurene er klare, ønsker Buzhan oss velkommen og ber oss skru av telefonene. Deretter setter Sara på en videotape fra hun var liten. Vi hører at hun synger med faren sin i Irak, og hun begynner så å snakke på lett engelsk om barndommen hennes. Videoen bringer mange gode minner, og det er lett stemning. Hun snakker på engelsk, men det er lette ord og tydelig fremlagt, så det er ikke vanskelig å forstå hva hun sier og mener. Og sånn er det gjennom hele forestillingen. En av forestillingens viktigste egenskaper er at all tekst blir fremført tydelig og personlig. Både Sara og Buzhan har god diksjon, og bruker et hverdagslig språk. Det virker som de snakker fra hjertet, og improviserer hvis de føler for det. Teksten betyr mer enn det som er skrevet ned i manuset, de gjør teksten naturlig. Samtidig gjør de fremføringen veldig personlig med å tulle seg imellom. De retter og tuller med hverandre, akkurat som søsken gjør. Det at det er deres egen historie de forteller, gjør det også mer personlig, både for oss og for dem. Det at de er de eneste skuespillerne på scenen gir stykket en helt ny dimensjon for meg. Historien blir enda mer ekte. Mesteparten av teksten fortelles som en historie ut til publikum, og jeg føler jeg får god kontakt med skuespillerne. De inkluderer hele salen, og passer hele tiden på at vi er med på historien.

Det er mye tekst, og det kunne fort blitt en ensformig og stillestående forestilling. Derimot sørger både regien og skuespillerne for at intensiteten er der gjennom hele av forestillingen. Musikalske innslag som enkel sang og dans kommer jevnlig, og gjør forestillingen mer leken og ikke så seriøs som teksten vil ha det til. Jeg er alltid interessert i hva som kommer til å skje videre.

Skuespillerne går kledd i svarte, nøytrale klær, noe som gir historien hovedfokuset. Det gir også skuespillerne muligheten til å spille flere roller hver, og den muligheten bruker de. Både moren deres og flere typer dyr møter vi i løpet av forestillingen, alle rollene spilt av Sara og Buzhan. Når søskenparet spiller alle rollene, føles det ut som om vi hører historien fra deres perspektiv, fra deres hode.

Humoren i forestillingen er gull verdt, og den løfter forestillingen til nye høyder. Morsomme kommentarer og gøyal timing gjør at det ellers mørke temaet, ikke blir så tungt allikevel.

Jeg syns papirfigurene kunne vært mer inkludert i forestillingen. I noen elementer er de godt brukt, men mye av tiden sitter jeg og lurer på hvorfor de i det hele tatt er der, og om de egentlig er nødvendige. Etter min mening hadde forestillingen fungert like bra uten figurene. I tillegg kunne de også lekt seg litt mer med variasjon i fremførelsen. Forestillingen er veldig stabil, trygg og forståelig, men jeg ville likt å sett noe helt annet også en gang i blant. Bytte av scenografi eller lys og lys hadde vært gøy å sett mer av. Jeg mangler også høydepunktet i forestillingen, og jeg syns de kunne lagd ett tydeligere høydepunkt.

Fremførelsen er ekte og følelsesladet, og det er en god blanding av både det lekne og det alvorlige. Historien forteller meg at vi ikke må slutte å bry oss om hverandre, men heller ikke miste håpet.  Skuespillerne tror på budskapet, og da tror jeg også på det. De forteller en vond historie uten nag, og ender med en slutt der de kommer seg til Norge og får et bra liv, selv om de har ubehagelige flyktningsopplevelser med seg i sekken. Du sitter igjen med både dårlig samvittighet fordi ovenfor søskenparet, men også takknemlighet over at historien endte godt. Selv om historien er urettferdig og sterk, avslutter de likevel med å vise video av hvordan et samfunn kan fungere bra midt i en krigssone. På vei ut av salen ligger fortsatt håpet godt plassert inni meg, og der blir det i noen dager. Stykket får meg til å tenke hvor urettferdig alt er, men samtidig får jeg også håp når jeg ser hvordan dårlige begynnelser kan ha gode slutter. Vi må ikke miste håpet, og vi kan ikke slutte å bry oss.

Av: Fia Søfting, Vågsbygd videregående skole

Teksten er skrevet i etterkant av et introduksjonskurs til kritikk, holdt av Diana Damian-Martin og Anette Therese Pettersen under festivalen SAND, 16.september 2017. Prosjektet er støttet av Norsk kulturråd, Fritt ord og Trafo.

[huginmuninorg-blog]

Marte Røyeng

Av: Andrea Tangrild Rustad Nymoen

Torsdag 9. februar spiller Marte Røyeng sin slippkonsert for den nye EPen “No One”. Vi møttes over en rosinbolle om EPen, pop-sjangeren og skillet mellom anonymitet og synlighet.

Bilde: Sara Angelica Spilling

- Kan du fortelle litt om hva EPen handler om?

Den handler nettopp om det som er inni og som ikke synes utenpå. Man tror kanskje at en forteller masse med et lite ord og at alle skjønner hva du tenker på, men så er det ikke så enkelt. 

Skillet mellom synlighet og anonymitet er et gjennomgående tema i EPen. Alle låtene handler på en måte om det å være forhindret, eller riktigere, det å hindre seg selv fra å komme fram med det man har og det man er. For eksempel handler “While You Can” om det som forsvinner og tæres vekk.

Det synes litt på coveret også, som ble laget sammen med Sunniva Melby, der vi lekte litt med ulike uttrykk for det å være “hemmelig”.

- Også har du fått bra tilbakemeldinger av både GAFFA og Deichmanske!

Ja, det var bra! Jeg begynte å skrive låter da jeg var 14, og holdt låtene mine hemmelig fram til jeg gikk på folkehøyskolen. Så det er nytt å få tilbakemeldinger i det hele tatt - og ekstra moro at de er så positive!

-For når er de låtene på EPen egentlig skrevet?

“No one” tror jeg at jeg skrev for tre år siden cirka, men de to andre er ganske nye.

- Er det en detalj fra EPen som du vil trekke frem?

Det jeg synes er kult med EPen er at det er så mange som er med og spiller! Jeg har jo det kjente og kjære i bandet mitt, men så kommer Thom Hell som produsent helt utenfra med et helt nytt blikk på hva jeg lager. Og ikke minst får han inn noen andre musikere til å spille på “While you Can” som blir miksen med det jeg kjente fra før og det helt uforutsigbare nye. Det var litt av et lykketreff og egentlig en miniversjon av temaet “å åpne seg opp”.

- Hvem er det som ble med?

Det er Olaf Olsen på trommer, og det kom egentlig til når jeg og bandet drev å lagde pre-prod demoer, så satt Sander Eriksen (bassisten i bandet) og sa “jeg hører egentlig for meg BigBang”-trommer her. Også lagra jeg det i hodet, og fortalte av en eller annen grunn det til Thomas mens vi hadde vårt første møte om musikken min. Så sier han plutselig “jeg kan jo høre med han, da”, for han kjenner jo Olaf! Det var tøft. Er dritfan av BigBang. Også synes jeg det var utrolig kult med han som spiller en hel strykekvartett for seg selv - Ole Henrik Moe - som improviserte ved siden av mine arrangementer. Det ga et ekstra særpreg på EPens siste låt.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Bilde: John Nordahl

- Nesten hver gang jeg leser om deg, eller til og med hører deg på konsert, nevnes Joni Mitchell. Er det tilfeldig?

Nei, jeg har jo hørt masse på henne. Hun blir ofte nevnt når noen står og synger med gitar og en kvinnestemme, men jeg tror det kanskje er noe med hele stemningen hennes som har smitta over på meg. Jeg beundrer hvordan hun synger om mer enn bare personlige historier, men får inn andre temaer på en veldig samlende måte. 

- I anmeldelsen fra Deichmanske nevnes det at du holder høyere nivå enn etablerte artister i samme sjanger. Hva tror du om popens stilling i dag?

Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har noen tanker om det, selvom jeg ikke vil være noen “trendanalytiker”. Det virker som artistene tør å gå inn i noe dystrere, kanskje ut av nødvendighet for hvordan ting står akkurat nå. For eksempel Susanne Sundfør.

- Det er ofte at pop blander glade melodier og dystre tekster

Det er det absolutt! Fy søren, i dag kom jeg over noen nye låter av han Father John Misty. Det var sterke saker. Han virker som en kulturobservatør som klarer å beskrive det som ikke funker på en passe aggressiv måte. Det er ikke rein protestsang, noe det ikke er så mye av innenfor pop-universet.

- Det gjør det nok lettere å høre på.

Ja, man skal ikke bli slått i bakken og ligge å skjelve i tre dager av depresjon av en pop-låt. Det er mye nå som kan gi en apati eller en desillusjon, og apropos følelsen av å ikke synes så synes jeg musikk har veldig mye makt i sin måte å skape fellesskap og samhold. Hvem som får synes og får påvirke er til tider litt tilfeldig.

“While You Can” kan høres ut som en kjærlighetssang, men den beskriver også en håpløshet rundt det å ha ord som ikke hjelper eller når frem. Det er som om den som kommer med løsningene egentlig ikke er i den tiden som du prøver å fikse.

- Samtidig virker den som en tydelig oppfordring til å snakke

Ja, det er riktig. Det handler igjen om at popen ikke skal dra deg ned i gjørma. Så er det en oppfordring til å holde hodet over vannet og tørre å heve stemmen.

Intervjuet fortsetter under bildet

Bilde: Sara Angelica Spilling

- “My heart jumped for no reason - for no one” synges det i tittelsporet “No One”. Som jeg forstår den handler den om et begrep om “ingen” i en form for ensomhet som fanger oss i en dyster situasjon. Kan du fortelle litt om denne låta?

EPen starter med den fullstendige innestengtheten med beskrivelsen av at du ser noe som skjer og du reagerer veldig på det, men så kommer det ikke til uttrykk. Se for deg at du ser noen sklir på andre sida av gata, man vil jo egentlig reagere, men mange i dag ser heller bort eller på mobilen. Jeg tenker at det er mye vi kan late som vi ikke kan forholde oss til, selvom det ville vært mer tro mot en selv om vi hadde det motet til å gi oss til kjenne.

Hvis en person begynner å være modig og tør å folde seg ut i verden så smitter jo det veldig fort. Vi vil vel helst at det vi gjør skal bety noe for noen, og være tilkobla andre.

- Og så kommer The Key som viser at “ingen” kan være trygt og godt.

Åh, ja, jeg leste nettopp et intervju med Agnes Obel hvor hun snakker om at det er noe i kulturen vår som får oss til å være så gjennomsiktige og avslørende som mulig, som jeg ikke synes at nødvendigvis er så bra. Noen ganger vil man være “ingen”, man kan ikke være fullt synlig hele tiden heller.

- Så det handler om å kunne være seg selv, men at det samtidig er nødvendig å se omgivelsene?

Ja det er en god beskrivelse. Man finner ikke seg selv uten omgivelsene. Så det er to-sidigheten med å være “ingen”.  

- Har du planer videre?

Skal hvertfall i studio, og så slippes de to neste videoene i serien. Vi lager jo rett og slett en visuell EP, som bare skal vise enda tydeligere hva som ligger i låtene. Det har tatt timesvis med prating og historiedeling for å skape det universet der. 

Jeg tror jeg aldri har vært interessert i å lage “radio-låter”, og har skjønt at ikke alle må på radioen heller. Man må finne sitt sted, og jeg tror mitt er scenen. Ironisk nok.

- Helt til slutt: Hvor får vi tak i EPen?

På alle mulige obskure digitale musikkplattformer. Kanskje kommer det en fysisk versjon etterhvert, får se.

#intervju