Last Seen Blogs
loadinggas47
loadinggas
caitlinxeliz
Vesta
webi7
Web i7
britsrluv4eva
Keir
androgynoustreehoundbonk-blog
Sin título
Photo
Plymouth - Providence, Rhode Island - Boston
Turens startby og endeby er igjen ankommet, og denne gang for turens faglige innhold, etterfulgt av et par dagers sightseeing før vi reiser hjemover igjen.
Dagen startet imidlertid med en tur ned til samme by som vi reiste hjem fra i går kveld, Providence. Dette er en av USAs eldste byer (som veldig mange av de her i området er), og er hovedstaden i knøttestaten Rhode Island. Her ble det titting på veggmalerier, gåing opp en del bakker for å se på en statue til ære for mannen som sørget for religionsfrihet i USA, titting på statshovedbygget og tusling langs Waterplace Park - en fin liten park som går langs den lille elva gjennom byen. Jeg fikk også fikset bakglasset på Samsung S6-en min, slik at det ikke lenger er sprukket!
Etter hvert var det imidlertid på tide å begynne på turen opp til Boston igjen, slik at vi fikk levert reisekompisen vår fra den siste halvannen uken, Kia Optima, tilbake til sine rettmessige eiere. Avleveringen gikk etter planen, så da var det bare å komme seg bort til nærmeste terminal via buss, og så få bestilt en Uber inn til byen igjen.
Vel framme på hotellet kom vi oss på plass i syvende etasje, før vi tuslet ut og spiste italiensk middag på Papa Razzi. Stappmette ble det litt mer trasking før returen til hotellet - nemlig bort til Fenway Park, hjemmebanen til Boston Red Sox. De forsvant ut av sluttspillet på mandag, men vi fikk gjøre ære på familiære plikter uansett og iallfall gå en runde rundt banen på utsiden. Vi fikk også med oss de kommunale småhagene i parken rett nedafor på veien, og hilse på noen ender som var særdeles lite skeptiske til mennesker.
Jeg fikk tatt turen innom og hentet adgangskort og tskjorte for konferansen i morgen allerede i kveld, før vi stakk på en gedigen butikk rett ved hotellet for å handle litt drikke for kvelden. Med godt oppfylt kjøleskap ble resten av kvelden brukt til noe vi ikke hadde gjort på en stund - avslapping! Så da ble det endelig tid til å oppdatere bloggen med en gang også!
0 notes
Photo
Cape Cod - Plymouth - Provincetown - Providence - Plymouth
En ny dag i rundreisens tegn startet med å sette avgårde fra hotellet mot starten på Highway 6A - alternativet til den vanlige veien de fleste tar ut til Provincetown på tuppen av Cape Cod. 6A går derimot gjennom en haug med småbyer i et litt annet tempo enn det den vanlige seksern gjør, så vi fant ut at det passet bedre for det vi var ute etter på slik en tirsdag!
Første stopp var faktisk helt ytterst i Provincetown, der vi parkerte på en offentlig parkeringsplass (bare kjør forbi skiltene som viser parkering opp til tårnet, så kommer du til en litt bortgjemt plass med masse kapasitet) og tuslet ned bakken og så opp bakken til Pilgrims Monument - tårnet som strekker seg så høyt som det kan få blitt nederst i dagens bildehaug. Her er det muligheter for å ta alle trappetrinnene opp til toppen (og det er ikke avskrekkende mange, heldigvis), for $12 pr. person, noe vi vant ut at vi like godt kunne gjøre. Utsikten over området blir ikke bedre enn det den er fra toppen her, iallfall!
Med et stk. tårn på samvittigheten ble resten av tiden i Provincetown brukt til tusling på stranda og i hovedgata som går gjennom byen nede ved vannet. P-town (.. som den faktisk kalles, jeg har ikke bare funnet på ordet for å virke kul) er en by litt for seg selv, med en veldig stor andel kunstnere og homofile (verdens største lesbiske bryllupssermoni skulle avholdes til lørdag!) innebyggere, litt som Key West og andre “fristeder” som ligger litt bortafor alt annet. Flott by, selv om den til tider kan være litt syden-aktig. Vi burde ha mer tid til å tusle på strendene (Race point) og ta turen helt ut til Long point (som er så langt ute som det er mulig å komme).
Uansett, ut på tur igjen, og neste stopp ble Nauset Light, det som tidligere var tre små fyrtårn som sto langs klippekanten på Cape Cod for å vise hvor de skumle skjæra var. Problemet var bare at havet etter hvert spiste opp klippene, slik at fyrtårna var i ferd med å ramle ut - så da ble de tatt ned og etter hvert kjøpt tilbake som minnesmerker (som da står rett borti skogen for dagens fyrtårn). Det nåværende fyrtårnet hadde ikke tidenes suksess det heller, men klarte å bli stående i åtti år før havet hadde spist opp enda mer av sandkanten ved stranda. Da var det ingen som lenger tok sjansen, og i 1996 måtte fyrtårnet rett og slett flyttes enda lenger innover i landet, og fikk sin nåværende plassering på andre siden av veien. Her regner folk med at tårnet vil få stå i fred i rundt hundre år til, så i 2100 vil det bli flyttefest igjen! På parkeringsplassen kan du tydelig se sporene av at havet spiser opp sandkanten, ettersom både veideler og utkikksplatå har ramlet utenfor klippene etter hvert.
Lunsj ble av det havbaserte slaget, og det ble sushi på Mac’s Shack i Wellflett. Vi hadde fått anbefalt dette stedet av Claire under søndagens familiebesøk i Hartford, og det var VELDIG vært turen! Så om du kjører utover eller innover Cape Cod en gang og er fysen på noe god sushi (eller annen mat!), så ta turen innom Wellfleet og Mac’s Shack. Parkering rett utafor! Om nom nom!
Videre tur innover fastlandet hadde dyrehagen rett utenfor Providence, Rhode Island som mål - her hadde nemlig Anette snust opp at det var en Jack-o-lantern Spectacular! hvert år, som i praksis betyr at det er ca. fire tusen utskjærte gresskar med lys og musikk på utstilling! Det var intet mindre enn en höjdare av en opplevelse! Vi fikk også fortalt at de i løpet av den måneden som utstillingen varte gikk gjennom ca. 20 000 gresskar, ettersom det er kontinuerlig en haug med gresskar som må byttes ut. Ingenting å si på innsatsen her, og som illustrert på toppbildet er det et ganske brukbart nivå på den kunstneriske innsatsen!
På vei hjem til hotellet begynte det etter hvert å bli brukbart sent, og vi måtte ha noe mat - så da ble det et av “oh well, det er jo mat, iallfall”-stedene på veien som vi endte opp med å stoppe på, Ruby Tuesday. Og det var jo mat, iallfall. Grisekaldt inne på restauranten og brukbart treig service til tross, vi ble mette og kom oss med fulle mager tilbake på hotellrommet!
I morgen er det en tur tilbake til Providence på planen, før levering av bil og ankomst til Boston i løpet av ettermiddagen! Tudelu!
#utpåtur#providence#rhode island#cape cod#massachusetts#provincetown#jack o lantern spectacular#usa2016
1 note
·
View note
Video
En hyggelig type vi møtte på vei ned fra fjellet på Rough Ridge!
0 notes
Photo
Essex Costal Scenic Byway - Plymouth - Rockport - Plymouth
Været har kommet seg tilbake til sitt gamle og glimrende igjen - solskinn og tørre veier! Vinden har imidlertid kommet for å bli, og sørget for at dagens planlagte aktivitet - båttur for å se på hvaler (dyret, ikke stedet - det er fortsatt en drøy uke til vi er hjemme igjen) - ble avlyst. Vi tok derfor en ekstra time med søvn i natt, før vi satte avgårde på det som var planlagt for resten av dagen, Essex Costal Scenic Byway!
Dette er ei rute som går langs kysten i Cape Ann-området, og starter i Lynn rett nord for Boston. Følg 1A ut fra Boston og følg deretter de egne Essex Costal Scenic Byway-skiltene fra Lynn. Det er et par steder der veien krysser seg selv, men om du stort sett husker at du har sjøen på høyre side så er det bare å starte i den retningen hver gang! Skriv også ut kartet fra nettet først, slik at du har et fornuftig kart å følge underveis (men skilta er så god at du ikke burde trenge det).
Her er det massevis av småbyer som ligger lunt (.. og vindutsatt veldig mange steder) til langs New England-kysten (og alle har navn fra gamle england, så Manchester, etc. har vært besøkt i dag). Et par flotte strender i vinden har det blitt (inkludert den rett ved The Twin Lighthouses som sett over), før dagens stopp ble gjort i Rockport - byen ytterst i havgapet. Her ble det vandret rundt, tatt bilde av “Motif #1″ som er det mest kjente bildeemnet på veien (det er denne røda koia på toppen som ligger på kaia i Rockport), og spist glimrende hummer - en lobsterroll på meg (som i praksis er hummerkjøtt på en loffbaguette med pommes frites som tilbehør) og hummer-basert mac & cheese på Anette. Begge ting leverte til de grader hos “Roy Moore’s Fish Shack” som ligger akkurat i svingen der veien går videre gjennom Rockport. Anbefalt på Tripadvisor, anbefalt på denne bloggen!
Resten av turen rundt var riktig så hyggelig, og til slutt kom vi til slutten av bywayen på Plum Island. Her besøkte vi stranda ute i naturvernområdet (om du sier i fra at du bare skal på stranda så trenger du ikke betale), og jeg sørget for at Anette fikk badet skoene sine ute i havet, slik seg hør og bør når du har kommet til slutten av en Costal Byway! Turen gikk så videre inn for å følge den andre sluttdelen av bywayen (den har et par ender), og ut på Interstate 95 for å komme seg sørover til bostedet vårt igjen.
Det viste seg imidlertid at resten av New England hadde samme planer, selv om det har vært delvis helligdag i dag (Colombus Day), noe som førte til at vi sto i kø i en eeeevighet på vei nedover igjen (og Anette sine våte sokker rakk bare nesten å tørke). Dette tok såpass lang tid at vi konkluderte med at det fikk bli slutten på dagen i dag, og stakk innom samme butikk som i går for å handle litt småsaker og mat igjen, slik at vi kunne få med oss slutten på det som ble siste sluttspillkamp for Boston Red Sox (som vi er familiært forpliktet til å heie på). Kampen ble riktig så spennende, og Red Sox var i ferd med å komme tilbake etter å ha ligget grundig under, helt til det skar seg i helt siste forsøk.
I morgen er det ut på tur til ytterst på Cape Cod!
0 notes
Photo
Ut på familiebesøk - Waterbury, Hartford og Plymouth
Nok en dag i regnets tegn, men i dag skulle vi uansett ikke være ute - så da spiller det iiiingen rolle!
Dagen i dag ble brukt til å besøke familien i Hartford, noe som begge sider satte veldig stor pris på! Det er jo bare en uke siden vi møtte Claire i Houston i bryllupet, men Peter, Carolyn og Joanne er det nå tre år siden sist vi så. På høy tid å få møtt hverandre igjen, med andre ord!
Middag - skinke, mac & cheese, tranebærsaus etc. ble servert, og vi viste fram bildene fra turen i dag og fra hjemme på Hvaler. Vi fikk også tatt en videosamtale med familien hjemme, slik at alle fikk sagt hei til hverandre!
Etter avreise videre til kveldens overnattingssted - Plymouth i Massachusetts, begynte regnet virkelig å hølje ned, og en tur som skulle ta rett over to timer, tok fire og en halv. Det meste i et skikkelig drittvær som gjorde kjøreforholda til noe skikkelig drit. Trafikken som vanligvis går i 70 miles i timen (ca. 112km/t), puslet avgårde i 40mp/h, sånn ca. 64km/t.. så da tar det tid! Og vannet bøtta ned, så det var greit å unngå vannplaning på en amerikansk motorvei!
GPS-en ledet oss inn på en vei som helt sikkert hadde vært raskere om det hadde vært lyst og regnfritt, men i nattesmørket var det ikke heeelt forventa å kjøre en vanlig, lokal vei gjennom et boligfelt for å komme til hotellet. Men vi kom dit, etter å ha løpt så raskt vi klarte inn i en matbutikk - etter å ha funnet fram regnjakkene i bilen og bekledd oss først - for å handle litt mat og snacks for kvelden. På vei ut kom vi til at det fikk holde med at jeg løp til bilen for å hente den, mens Anette ventet på at Ridderen i Grå Bil skulle komme og redde henne fra regnværet.
Hotellet ble iallfall ankommet rett etterpå, så nå skal det soves! Woho! Og i morgen bør det f.. ikke regne!
0 notes
Photo
Regndag - Harrisburg til Waterbury
Først - frokosten hadde egen pannekakemaskin! Trykk på en knapp, så begynner et rullebånd å lage pannekaker til deg!
Etter at regnet kom inn over Charlottesville i går var vi raskt innstilt på at dagens vær nok ikke kom til å bli veldig mye bedre - Orkanen Matthew drar med seg litt av hvert av regn!
Dermed ble det heller en handledag, så vi dro en tur på Philadelphia Premium Outlets på veien for å se om vi kunne finne noen brukbare Asics-sko og noe andre småting. Det ble mest andre småting, ettersom Asics-butikken ikke hadde skomodellene vi var ute etter.
Etter lunsj på Chili’s (mexikansk sådan), så var det egentlig ikke noe mer vi skulle enn å bare kjøre oppover til Waterbury - ettersom dagens egentlige planer ble avlyst på grunn av været (som forventet). Vi hadde planlagt å kjøre Interstaten nord for New York City hele veien, men GPS-en hadde andre planer - noe vi var klar over. Men da vi kom til den kritiske avkjøringa gikk jeg rett og slett glipp av veien videre, så da endte vi på GPS-sporet alikevel. Dette gikk innom George Washington Bridge i nordenden av New York City (Queens), og så nordover herfra - noe som er helt greit, så lenge det er midt på natta eller på et annet tidspunkt hvor det overhodet ikke er trafikk. Klokka sju på en lørdags kveld derimot, da er det veldig mange som skal akkurat den veien samtidig.
Dermed tok det sin tid å komme seg dit vi skulle, og etter hvert begynte det å regne mer også - så da ble det ikke akkurat rekordtid til Waterbury, som det populært heter.
Uansett, vi kom fram, og endte opp med at kveldsmaten ble Cliff Bars på rommet - ettersom det var lenger til noe spisested eller matbutikk enn hva vi orka å bevege oss ut på uansett - og klokka hadde blitt mye!
I morgen er det videre til familiebesøk i Hartford!
0 notes
Photo
Skyline Drive - Charlottesville til Harrisburg
Først - vi har sett BJØRN. Sånn ekte, vill-i-naturen-og-ikke-i-dyrehagen-bjørn. Gående-langs-veien-bjørn. Ører-stikkende-opp-over-stengjerdet-bjørn. Dagens definitive høydepunkt, og begge to fikk sett bjørnen i halvtåka før vi kjørte videre!
For i dag har nemlig vært en dag i de mange gråtoners rike. Da vi sto opp på Hyatt Place i Charlottesville i dag morges (på et aldeles fantastisk rom), viste det seg at regnbygene hadde kommet inn over Virginia i løpet av natten. Det betød grå himmel og våt asfalt, og grå himmel betyr lave skyer - noe som er litt upraktisk når man skal kjøre veier som går oppover .. og såpass langt oppover at de fort kan finne på å gå inn i nevnte skyer.
Skyline Drive fortsetter der Blue Ridge Parkway slutter (eller om du kjører fra nord og sørover, Blue Ridge Parkway starter der Skyline Drive slutter), så vi kjørte rett og slett tilbake til nøyaktig samme sted som vi tok av parkwayen etter fullført Blue Ridge i går kveld, og satte i gang på neste del av reiseplanen. I motsetning til Blue Ridge Parkway (som er gratis) koster Skyline Drive $20 pr. bil, men da har du også tilgang i syv dager - så ta vare på kvitteringen slik at du kan kjøre inn og ut fra Skyline Drive om du ønsker det underveis.
Uansett - nevnte skyer sørget for at det ble tåke, tåke, litt klarhet, tåke, tåke og atter tåke stort sett hele dagen. De gangene hvor vi var nede under skyene så vi bruddstykker av det som veien faktisk kan levere, men tåka gjorde at vi rett og slett droppet flere av de planlagte gåturene våre - det er ikke noe poeng i å gå opp til en fjelltopp dersom det bare er enda gråere der oppe enn det er nede på parkeringsplassen. Det gikk seg imidlertid til, og i tåkehavet klarte vi i løpet av dagen å se .. minst fire eller fem rådyr, en BJØRN (husker du jeg nevnte det oppi her? Vi så VILLBJØRN. BJØRN.), fire ekorn, et par chipmunker og et skogmurmeldyr (.. som tydligvis er det groundhog heter på norsk)!
Den ene turen vi imidlertid faktisk fikk gått i dag, Dark Hollows Trail, var rett ved besøkssenteret på Big Meadows (rett før om du kjører nord/sør, rett etter om du kjører sør/nord). Her går det en sti nedover langs en bekk / liten elv, før det hele ender i en flott og stor foss nede i juvet. Det tunge med turen er veien opp igjen - ettersom det er veldig greit å gå ned, men litt kjedeligere å klatre opp de 150-ish høydemeterene tilbake igjen.
En veldig god lunsj (inkludert en glimrende (og gigantisk) dessert) ble inntatt på Big Meadows Lodge, som er sånn omtrent midt på Skyline Drive. Dette minner om et godt gammeldags norsk høyfjellshotell, og om skyene hadde glimret med sitt fravær skal de ha en aldeles strøken utsikt som kan nytes samtidig som du sier din BBQ pulled pork eller gourmet burger! Her oppdaget vi også at en av oss hadde glemt å lukke døra på bilen da han skiftet klær før han gikk for å spise, men det ble ingen dramatikk rundt det!
Etter mat var neste stoppested Luray Caverns, et gruvekompleks med masse stalagkitter og stalagmitter, der det perfekte, stille vannet på innsiden som skapte en utrolig refleksjon nok er det vi husker best, men alle steinformasjonene var seriøst bra saker. Dette er imidlertid det mest turistifiserte og turistfellete opplegget vi har vært på på denne turen, og det var stappa fullt av folk overalt, med masse venting og folk som tenkte at “ikke rør” var en generell anbefaling og ikke en regel (trikset her er at Stalagkitter og -mitter trenger sånn ca. 150-400 år på å vokse en cm .. og det er dersom ingen driver og legger igjen oljer og drit fra huden på dem). Undertegnede forklarte hyggelig “It’s weird how hard it is to not touch things” til den noe middelaldrende indiske (?) mannen, før jeg tråkket ham på skoen (uten at det var med vilje, men jeg håper og tror han er sikker på at jeg nå var ute etter å ta’n). Oh well.
Etter turistfelling så ble det kjøring tilbake til Skyline Drive igjen (denne avstikkere tar ti-femten minutter med kjøring, mens selve omvisningen i grotta tar ca. en time), og da er det greit å ha husket å ta vare på kvitteringen som tidligere nevnt - slik at du kommer gratis inn igjen!
Hva som finnes på de siste 45 kilometerene på Skyline Drive kan vi ikke si stort om, ettersom det bare var tåke, enda tykkere tåke og nå-tror-jeg-ikke-vi-bør-kjøre-fortere-enn-20km/t-tåke som var det vi så resten av veien. En opplevelse i seg selv bare det, egentlig!
Fra Front Royal (som er der SD slutter / starter) så bar det ut på motorveien og straka vägen til nattens overnattingssted, Carlisle ved Harrisburg. Her camper vi på Holiday Inn Express igjen, og har akkurat fått inntatt kveldens måltid på Hoss’s - ei spisesjappe rett over gata som hadde helt kurant mat. Enkelte retter helt i klasse med hva som ville ha vært kalt husmannskost i Norge, mens det var et amerikansk preg over utvalget. Uansett godkjent på matfronten!
I morgen er det litt usikkert hva som er planene foreløpig, men det ser ut til at det blir en tur på outlet for å kjøpe nye jogge- og gåsko, før vi kjører videre til Waterbury i Connecticut, der vi skal overnatte før søndagens familiebesøk i Hartford.
Tudelu! .. også sett villbjørn da gitt.
Dagens slagord fra kirke: Autumn leaves - Jesus doesn’t.
1 note
·
View note
Photo
Blue Ridge Parkway - Boone, NC til Charlottesville, Virginia
I utgangspunktet var dagens plan å starte med å dra til Grandfather Mountain, og gå over brua de har der (som .. er noe hengebru-greier som er veldig populær) og titte på utsikten. Da vi kjørte forbi fjellet i går var det, selv om det var en flott dag, fortsatt en skydott som hang rundt oppe på toppen. Og da vi kom ut til bilen i dag, var det overskyet og skyer overalt, så da bestemte vi oss raskt for at det ikke var noe poeng i å bruke tre timer av morgenkvisten på å kjøre tilbake dit for å tusle rundt i tåkeland - når vi uansett hadde minst en hel dag med kjøring på Blue Ridge Parkway foran oss.
Tips til dem som tenker på Grandfather Mountain - det er to områder - det ene er attraksjonsparken (som vel er privat), det andre er State Park-en. Etter en del research har vi kommet til at attraksjonsområdet er det eneste du kan kjøre opp til toppen og enkelt oppleve Grandfather Mountain. State Park-en er derimot flott om du kjører til en av parkeringsplassene og er ute etter å gå turen / trailsene i området opp til toppen.
Uansett - ut på veien bar det, og ettersom det er langt til Charlottesville, og vi fortsatt hadde 450-ish kilometer igjen på Parkwayen (der fartsgrensa er 60-70-ish og du egentlig ikke vil holde det heller), så var det duket for en dag i kjøringens tegn. “Heldigvis” hadde Anette som vanlig gjort grundig research på forhånd, så vi visste at det ikke var noen vesentlige stoppesteder for vår del på denne delen av turen, noe som også ble underbygd av en av dem vi møtte på fjellet i går. Her forsvinner mye av det spektakulære rundt Blue Ridge Parkway, og det går over til mer rullende landskap med gårder og husdyr i en periode. Her var imidlertid dagens eneste planlagte stoppested, Marbry Mill. Dette er nok et av USAs mest fotograferte landemerker (og desidert det som vinner premien for Blue Ridge Parkway), og har dukket opp på postkort for flere stater enn sin egen.
Vi tuslet rundt og tittet på ting, og fant ut at vi like godt kunne ta lunsj på kafeen her. Vi var heldigvis på plass utenfor sesong, men det er et populært sted å reise til for folk i den lokale byen også (som f.eks. den lokale kirkegruppa som hadde tatt turen opp i dag), så det kan være lurt å sjekke ståa med bordplass allerede i det du ankommer, slik at du kan stå i kø mens du titter på det alle andre ser på - mølla og området rundt (”ledig bord”-beeperen funker i hele området, så det er bare å tusle rundt mens du venter). Vi var ikke så lure, så det ble en halvtimes ventetid før vi fikk bord - ettersom vi konkluderte med at det uansett ville ta oss mer enn en halvtime å kjøre bort fra Parkwayen, finne et sted å spise og så kjøre tilbake. Maten som ble servert var god, men kakaoen (som Anette endelig fikk tak i) var ikke spesielt brukbar, og friesa mine var kjipe - men veggiewrapen og pulled pork-en var finfin.
Deretter bar det ut på nye eventyr langs veien, og vi spiste kilometer etter kilometer med landskap, og etter hvert som vi nærmet oss slutten på Blue Ridge Parkway (eller starten, dersom du starter i nordenden på milemarker 0), begynte det fantastiske landskapet å komme mer og mer tilbake. Fortsatt ikke like bra som der vi startet, men de rullende åskammene forsvant og utsikten ble igjen spektakulær! Da vi hadde ca. 10km igjen oppdaget vi at klokka begynte å dra seg til for solnedgang, så vi snudde tilbake til sted vi akkurat hadde stoppet, og tok med oss solnedgangen over Virginia fra utkikkspunktet rett rundt milemarker 9/10.
Hotellet vårt (Hyatt Place) lå i Charlottesville, som var ca. tjue minutters kjøretur fra slutten/starten av Blue Ridge Parkway / Skyline Drive (som er fortsettelsen som vi skal kjøre i morgen), og lå morsomt nok i det som må være Charlottesvilles inspirasjon for SodoSopa - for dem som har sett de siste sesongene av South Park. Hotellet var mer eller mindre flunkende nytt (som resten av nabolaget), så GPS-en hadde ikke noen god idè om akkurat hvor det lå - men hu som jobba på bensinstasjonen der vi fylte bensin foran morgendagen sendte oss avgårde i riktig retning (fire lyskryss og så til venstre!!). Google Maps ble redningen de siste 500 meterne. Vel på plass rakk vi stort sett bare å sjekke inn før det var på tide å komme seg ut for litt kveldsmat før restaurantene stengte for godt (og da var det jo hyggelig å bo midt i SodaSopa, slik at det var masse hippe steder i nærheten). Valget falt på Burtons Grill, et sted hvor de hadde aldeles fantastiske sweet potato fries og en glimrende burger, mens Anette spiste kylling- og grønnsaksrisotto. Dette stedet var så hipt at vi ble spurt allerede før vi fikk bordet om vi hadde noen problemer med gluten, og så en runde til etter at vi hadde fått menyene! Maten var uansett glimrende, og om du er allergiker eller intolerant overfor enkelte matting, så er nok dette også et glimrende sted!
0 notes
Photo
Blue Ridge Parkway fra Asheville til Boone
Som den mest observante leser kan forstå av det første bildet - dersom han eller hun sammenligner med tilsvarende bilde fra i går - så var det vesentlig bedre forhold da vi kom oss opp på Mount Mitchell i dag!
Men før turen opp på toppen, stoppet vi igjen på samme sted som i går - bare at denne gang fulgte vi veien i ca. 300 meter til, slik at vi kom oss til parkeringsplassen der turgåingen opp til Craggy Gardens Pinnacle - selve toppen av Craggy Gardens-åsen. Det er ikke lange turen opp dit - men utsikten utover fjellandskapet er helt fantastisk - og enda bedre enn den er fra besøkssenteret som ligger rett nedenfor. Vel verdt de to kilometerene turen totalt blir opp og ned (og ned går det jo bare nedover, så det går raskt). Fine utkikkspunkter på vei opp, et flott tre midt i stien ganske tidlig, og to forskjellige utkikkspunkt - lower og summit. Gå til begge to, du er jo allerede på toppen, så den korte veien der fikser du uansett!
Dermed var det duket for reprise av gårsdagens tur opp til Mount Mitchell, og denne gang var det faktisk mulig å se mer enn bare forskjellige nyanser av grått! På vei opp snakket vi også med noen hyggelige amerikanere som hadde vært i Norge og sett på fjordene, før vi fikk tatt noen bilder av utsikten og det obligatoriske bildet sammen med skiltet som viser at du er på toppen (igjen).
Lunsjtid - og denne gang ble det i en av de få (kanskje den eneste, sånn nesten) knøttebyene som ligger helt inntil Blue Ridge Parkway - Little Switzerland! Her har de både postkontor, spisesteder, noen overnattingssteder og det meste annet. Vi spiste på kafeen som ligger i svingen rett ved postkontoret (av veien, ned mot “byen”, til høyre i krysset mot postkontoret, og i venstresvingen med en gang ligger det en hyggelig kafè som kan anbefales). Etter et kort stopp på postkontoret for å sende det obligatoriske postkortet til IRC, ble det inntatt både grillmat som seg hør og bør i North Carolina - pulled pork, og for Anette sin del - Quiche!
Nå var det på tide med gåturbonanza, og først ut var Chestoa View - en veldig kort tur ned til en oversiktsbalkong ut mot naturen (og et sted der en fyr visstnok dyttet to andre utfor i 1988, men han ble frifunnet .. såå ... tror ingen andre har “ramla” ned der siden det, merkelig nok). Deretter Beacon Heights - en kort tur på 800m som endte opp på to “svaberg”-flater der det var veldig hyggelig å sitte og se på naturen som spradet ut i alle retninger i hele synsfeltet. Vel verdt turen opp!
Lincove Viaduct var neste - og her småklatret vi over steiner og fjell for å følge sporet som går bort til den andre siden av viadukten, slik at du får tatt det ikoniske bildet som dukker opp overalt hvor Blue Ridge Parkway nevnes. Du følger stien lenger enn du tror du skal, helt til du kommer til et skilt som viser stien videre, eller veien tilbake til parkeringsplassen du kommer fra. Her kan du går ned mot veien, og kommer ut på en liten fjell/steinknaus over veien - og vips, så er viadukten i hele synsfeltet - sett ovenfra på skrå. Veldig flott, men litt vanskelig å vite om du kommer på riktig sted. Totalt rett under to kilometer å gå fram og tilbake.
Dagens siste tur var en skikkelig bakketur - på Rough Ridge-overlooken er det en fin parkeringsplass (som var overraskende full da vi var der), der det går en sti inn i skogen bak. Ta til venstre og følg stien oppover og oppover og oppover - først kommer du til et utkikkspunkt på en stein i et område hvor det er bygd opp platting for å bevare blomsterlivet, men om du fortsetter videre oppover stien etter dette, kommer du til mange små og større utkikkspunkter (inkludert den neste, store steinen du ser fra det første punktet), men hovedmålet kommer først etter at stien har snirklet seg fram og tilbake i åskanten en stund, og du kommer til et delvis inngjerdet område sammen med en stor stein/fjellplatting du kan klatre opp på for å virkelig ta inn utsikten utover fjellandskapet. Glimrende klatretur og verdt turen opp den også! Og et ninjatriks er å unngå å tråkke i hundebæsj på veien nedover.
Da var det etter hvert slik at dagen ble til kveld, og vi kom oss på hotellet vårt i Boone - en liten by som ligger overraskende nærme Blue Ridge Parkway. Vi er nøye med å passe på akkurat hvor vi kjører av Parkwayen, slik at vi kommer inn på nøyaktig samme sted neste dag igjen - vi skal tross alt kjøre hele strekningen! I Boone er det Holiday Inn Express som er hjemstedet vårt, og med middag inntatt på Porto Nuevo rett overfor gata (Mexikansk, overraskende bra mat) og en Walmart som vi kunne besøke rett ved (.. det er en del rare folk som ramler innom en 24-timers walmart utpå kvelden) så var kvelden over og sovetiden ankommet!
I morgen er endelig stoppested Charlottesville, med mange, mange kilometer som skal unnagjøres.
1 note
·
View note
Video
Lincove Viaduct
Etter en del tusling og opp og ned diverse steiner og fjellknauser kom vi oss til slutt fram til vinkelen for det aller mest kjente bildet av Blue Ridge Parkway. Fra et lite steinutsprang ved veien kan du få med deg omtrent hele viadukten, og hvordan den bølger seg gjennom landskapet.
0 notes
Video
Crabtree Falls A’hoy, Kapt’n!
Målet med en av dagens tusleturer - Crabtree Falls! Fortsett videre på den andre siden av broen for å gå hele rundturen, eller snu tilbake der du kom fra for å få en kortere og enklere tur tilbake igjen (.. gitt at du gikk den korte veien ned, da).
0 notes
Photo
Chimney Rock og Blue Ridge Parkway fra Asheville .. til Asheville
Dagens første aktivitet ble en ekskursjon til Chimney Rock State Park ca. førti minutter fra Asheville, Her finnes det en stor .. stein. OK, hakket mer spesielt enn det - det er en steinformasjon som står ut fra selve fjellet, og som ble tilgjengeliggjort som en turistattraksjon på midten av nittenhundretallet. Etter et par-tre kilometer med oppoverbakke kommer du til en parkeringsplass og et skikkelig system med trapper som gjør at du, ved å traske deg gjennom tusen eller to trappetrinn, kommer deg opp til toppen av steinen! Her er det glimrende utsikt i de fleste retninger!
Det går også en sti videre opp fra steinen og helt opp til fjellplatået (Exclamation Point) på toppen, en sti som vi kastet oss på for å se hvordan ståa var der oppe også - og for å få med oss Devil’s Head og Opera Box, to severdigheter videre på vei oppover). Her var det veldig lite trafikk, så vi fikk utkikkspunktet på toppen helt for oss selv, der freden og roen endelig kunne senke seg over stive bein fra trappetråkkinga.
Med trappene oppover vel gjennomført var det på tide å komme seg nedover trappene igjen, for så å ta turen bort til Hickory Nuts Falls, et fossefall på 30-40 meter i enden av en sti. Denne stien kommer du inn på ved å følge trappene videre ned fra der du startet på veien oppover mot Chimney Rock, eller ved å ta retningen bakover fra parkeringsplassen. Enkel og grei sti!
Lunsj ble det på Old Rock Café i bunnen av bakken opp til Chimney Rock, et sted hvor de hadde glimrende hjemmelagd, typisk amerikansk mat. Flott timing og akkurat det du er ute etter å ha brukt en del timer på å traske rundt oppe i fjellet!
Kjøreturen mellom Asheville og Chimney Rock går også gjennom stedet med det fascinerende navnet .. Bat Cave. Og som skiltet på vei ut av byen selvsagt sier, Come Bat Again.
Etter Chimney Rock var det igjen på tide å ta fatt på Blue Ridge Parkway, men ettersom vi skal sove over i Asheville i natt også, så var det primære målet å få tatt den lengste turen på neste dags program allerede nå - slik at vi er sikre på at vi får nok tid til turen i morgen. Dermed ble det retur til Blue Ridge på nøyaktig samme sted som vi forlot den i går (vi må jo passe på å få kjørt absolutt hele), og titting på utkikkspunkter igjen.
Etter en stund var det imidlertid på tide å komme seg opp til det høyeste punktet i USA - øst for Mississippi - Mount MItchell. Et fjell hvor ryktet sier at minst åtte av ti dager er bare tåkesuppe, og om du ser minst en sky på himmelen så er det nok allerede for seint. Vi lar oss imidlertid ikke skremme av sånt etter opplevelsen vi hadde på Clingmans Dome, og kjørte oppover gjennom både skyer og sol. På toppen så det riktig så bra ut, og vi fikk tatt et par bilder ... før tåka og skyene krøp oppover langs åskammen og innhyllet det hele i et grått lag. I dag ga den heller ikke slipp på taket med det første, så dermed ble det med besøket i tåkehavet for i dag - vi prøver på nytt igjen i morgen! Vi fikk imidlertid tatt bilde av oss selv sammen med skiltet som bekrefter at vi har vært på det høyeste punktet i USA ... øst for Mississippi.
Videre kjøring var det også duket for, men ikke så lat for langt - rett borti høgget for Mount Mitchell ligger nemlig Crabtree Falls, der det er en ca. fem kilometer lang sløyfe for en glimrende gåtur i flott natur (eller du kan snu når du kommer til fossen i stedet for å gå hele runden, og dermed spare en kilometer eller to). Målet med gåturen var uansett selve Crabtree Falls, en flott foss som ligger gjemt inne i dalstrøket nedenfor parkeringa.
Turen fram og tilbake var også flotte saker, og kan anbefales!
Kveldsmat ble det på Olive Garden, ettersom det ligger rett i nærheten av hotellet og har helt OK mat. Nå hadde de imidlertid begynt med noen automater for å betale .. og noe mer, men det mest irriterende var at de hadde reklame og animasjoner, noe som gjorde det veldig frustrerende å ha den stående på bordet slik at den hele tiden var i øyekroken og beveget seg. Konseptet er greit - men når du ikke bruker enheten bør den holde kjeft og gjemme seg bort, ikke fungere som en jævla bannerannonse midt i virkeligheten.
Oh well, maten funka bra, og vi ble overmette begge to til en rimelig penge, og kom oss schtappa mette tilbake til hotellrommet for bloggskriving og planlegging av morgendagen. Da skal vi flytte oss til en ny by (Boone), og plukke med oss nye eventyr på Blue Ridge Parkway på veien.
Tudelu så lenge!
0 notes
Video
Chimney Rock
Det amerikanske flagget og flagget til Nord-Carolina vaier i vinden på toppen av Chimney Rock - dagens ekskursjonsmål utenfor Asheville.
2 notes
·
View notes
Photo
USA 2016 - Blue Ridge Parkway fra Cherokee til Asheville
Da er årets oppdagelsesferd endelig ordentlig i gang, og starten gikk fra tidligere nevnte Cherokee og mot Asheville - to byer som egentlig ikke ligger spesielt langt fra hverandre (sånn ca. en time og åtte minutter om du kjører raskeste vei), men som krever en hel dag med reiseaktivitet om du har planer om å ta den aller beste veien mellom dem - nemlig Blue Ridge Parkway.
Årets tur er planlagt rundt å endelig få kjørt denne veien, der den snirkler seg bortover på toppen av fjellkammene gjennom North Carolina og Virginia, opp og ned fjellkanten og med fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Det er litt spesielt å kjøre langsetter en fjellkant og kunne se milesvis både på høyre og venstre side ut mot store områder med fjell etter fjell bortover!
Langs veien er det rikt krydret med utkikkspunkter og et utall forskjellige turmuligheter (både for oss som er hobbygjengere og for dem som er særdeles seriøse på fronten). Denne veien handler ikke om effektivitet, men om å få oppleve noe av det beste som USA har å by på av natur. Her er det massevis av folk på motorsykler, ett-to-tre minutter mellom hvert utkikkspunkt og ei fartsgrense du aldri har noen planer om å være i nærheten av å bryte uansett.
Du får selvsagt ikke tid til alt, så noen valg må gjøres på opplevelsesfronten. Vi valgte å kjøre opp til Balsam Mountain, før vi tok turen for å titte på Waterrock Nob - sånn ca. to kilometer totalt med bratte bakker opp til et flott utkikkspunkt over veien. Videre ble det stopp på en haug av stedene langs veien, før Devil’s Courthouse fikk besøk - ca. en snau kilometer total gange, jevnt over bare oppover (.. og så nedover etterpå igjen). Vi tok også en kort tur ved Black Balsam Nob, der vi tuslet gjennom det første skogspartiet og nøt utsikten utover mot høyre rett etterpå.
Dagens lengste tur var imidlertid planlagt til slutten av dagen, da det var på tide å tusle langs området som heter Graveyard Fields. Navnet kommer fra at det på et tidspunkt ble revet opp en masse trær fra bakken (legenden sier at det var et enormt vindkast), og at når støvet og sanda la seg rundt trærne, ble det seende ut som at det var begravd en masse folk i området. Nå har naturen etter hvert tatt tilbake mer og mer av området, og det har blitt et flott turområde med helt annen vegetasjon enn mye av det andre som ligger rundt.
Turen på Graveyard Fields gikk først ned ei lang trapp og så videre til fossen ved Lower Falls, før vi snudde og gikk opp igjen, og tok veien opp til den øvre fossen også - den turen var definitivt verdt det (men gå langt nok opp og litt ut i fosseområdet og rundt kanten for å se hele fossen). Vi klatret også opp til toppen av fossen, men det var ingen tvil om at utsikten var vesentlig bedre fra nedsiden.
Etter fossebesøkene tok vi den siste delen av Graveyard Fields loop på veien tilbake, og kom opp rett ved der bilen vår sto parkert. Ikke verst!
Da var det ikke veldig mange kilometre igjen før vi kom oss til Asheville, der det ble kveldsmat på Longhorn (BIFF BIFF BIFF OM NOM NOM NOM)!
.. før det ble en tur til den regionale flyplassen her i Asheville, slik at vi fikk byttet bil. Bakhjulet vårt lakk nemlig fortsatt luft, så selv om det gikk sakte ut, så var det ingen brukbar situasjon. Etter å ha brukt ti minutter på å få svar fra noen hos Avis fikk vi beskjed om at det bare var å dra innom nærmeste Avis-sjappe og få byttet bil, og den nærmeste som var åpen var på den lokale flyplassen.
Så nå kjører vi en grå Kia i stedet for den svarte Nissanen - som vi hadde blitt ganske så glade i, egentlig. Skal nok bli kompiser med Kia’en også!
1 note
·
View note
Photo
USA 2016 - Cherokee, North Carolina
Nest siste flytur er herved unnagjort, og Charlotte i North Carolina er ankommet! Her var planen egentlig å dra på NASCAR Hall of Fame, men på grunn av demonstrasjonene i Charlotte fant vi ut at vi fikk heller bruke tid på det en annen gang. Det var egentlig like greit, ettersom det gjorde at vi fikk tid til å faktisk starte på severdighetskjøret vårt allerede i kveld!
Dagens overnattingssted ligger i Cherokee, som er en liten by i indianerstammeområdet - og ettersom det er indianerstammeområde, har de fått Harrahs (som eies av Caesars, som sånn omtrent halvparten av alle casinoer gjør) til å bygge et ganske stort casino på området sitt (ettersom det bare er tillatt på reservatområdene). Her bodde vi, rett og slett fordi det var veldig praktisk og billig - og et schvææært rom - som vi så ganske nøyaktig noen få timer før vi sovnet og dro videre neste morgen igjen!
Men det blir morgendagens historie. Etter å ha kjørt fra Charlotte til Cherokee (som tar rett over tre timer og et kvarter, sånn ca.) fikk vi parkert i parkeringshuset på casinoet, hentet nøkkelkort og kommet oss på rommet for å dumpe av baggasjen, før det bar rett ut i bilen igjen og inn i Smokey Mountains National Park. Ettersom vi hadde kommet til Cherokee mens det fortsatt var dagslys, var det muligheter til å få knekt unna den ene severdigheten som lå utenfor området som morgendagens reiseplaner involverer.
Dermed ble det besøk på Clingman’s Dome - den høyeste fjelltoppen i Tennessee. Morsomt nok ettersom vi egentlig befinner oss i North Carolina, men grensa mellom statene går akkurat over fjellkanten som fjelltoppen ligger på, og dermed ender selve domen på toppen opp i Tennessee og blir høyeste fjell der. Flaks! Her kommer også Appalachian Trail forbi, og etter å ha gått ca. ti meter på trailen for å snu og så gå tilbake, kan jeg nå endelig skryte av at jeg har gått Appalachian Trail (som er ca. 4500 kilometer lang og går fra Maine til laaaangt nedi landet - ny rekord på raskeste gjennomføring ble satt av en ultraløper her for ikke lenge siden, 39 dager på hele turen ...)!
Uansett, veien opp til parkeringsplassen på Clingmans Dome ble en grei tur i lange oppoverbakker og med et par elger gående langs veien, før de siste meterene opp til toppen fra parkeringsplassen ble unnagjort til fots - fortsatt på asfaltert gangvei (amerikanerene er glade i sånt). Stigningsprosenten var vel rundt 10% - så fin og bratt tur opp (som ikke er veldig lang, men kanskje 5-6-800 meter). Vi så imidlertid tidlig at det var stor fare for tåke på toppen, ettersom en stor sky/tåkedott hadde glidd pent inn og lagt seg til å dekke til alt over parkeringsplassen. Vi ga oss imidlertid ikke, og traltet inn i tåkehavet og opp til utsiktsplatået på toppen! Så da vi kom på toppen kunne vi SE PÅ DEN FANTASTISKE UTSIKTEN PÅ BILDET MED ANETTE! (også kjent som “helt grått”).
Vi tuslet rundt og tok stemningsbilder av trærne og platået i tåkehavet i stedet, før vi skulle begynne på turen nedover til parkeringsplassen igjen - og så at det var mulig å se konturene av et fjell i nærheten. Dermed bestemte vi oss for å henge rundt en stund til, og i løpet av fem-ti minutter hadde det aller meste av tåke forsvunnet og utsikten åpenbarte seg foran oss - med små skydotter her og der. En glimrende opplevelse, som ble gjort til noe spesielt av tåka som egentlig skulle ødelegge den!
På tur ned fikk vi også stoppet og fyllt litt luft i dekket på leiebilen vår, som ikke var helt fornøyd med luftnivået i det høyre bakdekket. Vi satser på at det dermed er løst!
Kveldens innsats på matfronten ble det den italienske restauranten (Brio) på hotellet som sto for (og ettersom casinoet har de fire best vurderte restaurantene i byen, så var det bra saker å velge mellom) og leverte absolutt på det området. Beste størrelsen på en runde med carpaccio til forrett hittil, iallfall!
I morgen er det første del av Blue Ridge Parkway som står for tur, før det skal overnattes i Asheville!
1 note
·
View note