#singels treffs

[timo225]

meldet euch

#Nürnberg singel #anonyme treffs #sie sucht männer

[huginmuninorg-blog]

Indiana´s Loss

Av: Andrea Tangrild Rustad Nymoen

Indiana´s Loss er en duo bestående av to selvdrevne og aktive artister som plasserer seg selv utenfor den kjønnsstereotypiske listepopen. Inspirert av en egen blanding av 50-talls musikk prøver de å treffe folk “litt over hele fjøla”. Nå har de nettopp sluppet sin femte singel, og er snart klare med flere album.

Fotograf: Siv Anett Jakobsen. Duen består av Beathe Leren og Mahtab Afrikan.

Gratulerer så mye med singelslipp! Også har jeg hørt at dere jobber med et album nummer to, åssen blir det i forhold til det første?

Jo, takk!

Vi merker at det ikke er riktig så tungt som det første, som blir sluppet i sin helhet snart. Melodiene er litt lettere, og det er ikke så tung stemning over det. Nesten alle låtene på det første albumet gikk i den tunge rytmen, og det har vi prøvd å svinge unna for å få en annen vibe. Men grunnlinja er fortsatt den samme.

Også har vi blitt litt eldre siden sist. For eksempel den nye singelen, No Wife To You, skrev vi jo når vi var 16-17 år.

Har dere alltid vært inspirert av jazz og blues?

Da vi begynte sammen så var vi ikke i den “pop-båsen”. Vi begynte å spille sammen for fire år siden, og da gikk det mye i Billie Holiday og Elvis Presley. Ettersom vi gikk lei av å covre låter så begynte vi å skrive sammen, og fant ut at vi ville ha den samme feelingen på våre låter. Så da ble det en blanding av jazz og blues som vi begge er glade i.

Popmusikken i seg sjøl er ganske dominerende i bransjen, så det er godt med noe som ikke er helt som alt det andre.

Så dere blander rett og slett selve sjangeren og tekstene rundt disse idolene?

Ja, de går litt hånd i hånd. Også blander vi musikken litt med ting vi har opplevd selv også, så vi fletter det inn i hverandre slik det ikke skal bli så ensformig.

Kjenner dere mange som hører på samme sjangeren?

Nei, egentlig ikke. For det går jo mye i liste-pop, men vi setter veldig stor pris på folk som vil høre på oss. Tror det som har overraska er at vi har truffet så mange forskjellige typer folk. Tror ikke det er en spesiell type gruppe personer - litt over hele fjøla.

Det er litt av hovedmålet og, vi skal lage musikk som alle kan høre på. Det er ikke for liste-pop for de gamle, og ikke for gammeldags for de unge, men en blanding av alt!

Er det vanskelig å få til?

Det er jo litt vanskelig, for enten så liker du det eller så liker du det ikke. Også er det vanskelig å få låtene våre lista. Nå har vi “No Wife to You” og “Nothing to Hide” lista på P1, etter at vi sendte ganske mye inn dit. Så P1 har vært veldig greie med oss!

Det morsomt når du får igjen for det du gjør. Særlig å merke at folk synes det er ålreit å høre på, og at de setter pris på at vi driver på.

Intervjuet fortsetter under bildet

Bilde: fra intervjuet 

Dere har blitt spurt om å være med i The Stream, men så svarte dere at dere heller ville spille ute for folk. Hva gjorde at dere ville det?

Greia er at vi ble oppringt av TV2 etter anbefaling fra Universal Records om å være med i The Stream. Vi fortalte at vi var litt usikre på ideen, men fikk beskjed om at vi skulle være helt trygge på at det ikke var noen “Idol-greier”. Så vi ble jo med, helt til vi så at det var flere og flere som meldte seg på som covra låter. Det ble til noe annet enn det vi hadde fått beskjed om at det var, så vi bestemte oss for å trekke oss.

Det funket ikke for oss å bli satt i en bås. Det er ingenting som er bedre enn å høre på band som har fått det til helt på egenhånd, fra starten av. Da har en jobbet ordentlig for seg.

Hva er målet?

Å få et plateselskap i ryggen så vi har mere å gå på. Vi merker at det er veldig mye jobb, og veldig mye hardere når man gjør alt sjøl.

Høres tungvint ut, og det er det. Mye mailing, mye ringing, mye promotering, mye ordning!

Samtidig føler vi det er ganske viktig at vi får gjort denne prosessen, å få knote litt og kjenne på hvor mye det blir satt pris på når vi faktisk får det til. For det er en helt utrolig god følelse når det går.

Jeg har et lite spørsmål til, for vi skal oppdatere profilen til magasinet vårt en del. Vi skal ha en tydeligere feministisk og anti-rasistisk profil, og lurer på om dere har noen tanker om det innenfor musikken?

Vi har ikke vært innom noen store samfunnsproblemer, men når vi skriver låter tenker vi mye på at vi som jenter ikke skal virke så svake. Så selv i kjærlighetssanger passer vi på at vi ikke skriver det derre “ånei, hvorfor gikk du fra meg”-opplegget. Sånn at det virker som at det er vi som har styringa over ting.

Det gjør det jo! Dere gjør jo alt selv.

Vi har ikke tenkt noe særlig over det, men vi er jo feminister og anti-rasistiske fra før av. Så vi tenker ikke noe spesielt over det i den forstand, men det kommer ganske naturlig for oss. Vi er veldig fort ute med å droppe låter som vi synes får oss til å virke svake.

Hva er konsekvensen av å virke svak?

Det er jo den typiske stereotypen på kjærlighetsforhold, da. At jenta er veldig undertrykt og at det er gutten som skal styre alt. Så vi er ganske på det at vi ikke skal fremstilles som noe svakere ledd enn “gutta”. De sangene vi dropper er sanger vi ser over og ser at det er veldig mye sutring fra vår side, og dominering fra den mannlige sida. Det er kjempelett i de stereotypiske pop-låtene at det blir veldig tydelige “jente-gutt”-tendenser.  Takk for intervjuet! Hør på Indiana´s Loss her: https://open.spotify.com/artist/38CuCcKSZ0RAZWf9BjEe1w

#intervju